I min barndom levde jeg i en slags forestilling om at de "veldig kristne" var mer ærlige, hadde en høyere moral og brød seg mere om sine medmennesker enn "vanlige kristne". (Den gangen kjente jeg bare til disse to gruppene) De siste årene er denne forestillingen under et stort press. I debatter der det handler om omsorg for utsatte grupper som palestinerne eller de homofile opptrer ofte "de veldig kristne" med et forbausende fravær av empati og omsorg. Tvert imot rammer de ofte disse utsatte gruppene med falske argumenter.
Et par eksempler:
Kristne som er i mot ekteskap mellom to menn fordi det frastøter dem sier ikke det. De sier; "Jeg er imot ekteskapsloven fordi barn har rett på en far" At to menn gifter seg har ingen logisk relevans til barns rett til en far. Det legitime utsagnet ville være; "Jeg er i mot at gifte menn kan adoptere" Allikevel gjentar de konservative dette tjuvtrikset igjen og igjen, helt uanfektet av om de blir konfrontert med at premisset er uærlig.
Kristne som støtter Israel sier ikke at "Vi støtter Israels prosjekt for å gjennvinne det hellige land fra muslimene og vi er inneforstått med at det krever tøffe grep å bli kvitt dem" De sier "Vi støtter blokaden av Gaza fordi Israel har en rett til å forsvare seg selv" At skipene som stoppes med kommandosoldater og blodbad beviselig kun har inneholdt humanitær hjelp, og derfor ikke har noe med Israels sikkerhet å gjøre, det plager ikke brukerne av sikkerhetsargumentet et gram. At Israels blokadeliste i all hovedsak inneholder varer som ikke har noe med sikkerhet å gjøre forstyrrer ikke brukerne av sikkerhetsargumentet et minutt. At Hamas samtidig får våpnene og sementen de ønsker inn gjennom vidåpne tunneler uten at Israel stopper det er det endelige beviset for at blokaden handler om å sulte et helt folk over til nabolandene. Var Israel opptatt av sin sikkerhet hadde de stoppet våpentransporten gjennom tunnelene, ikke forhåndsinspiserte nødhjelpssendinger med mat og skolemateriell. Allikevel,- Israelvennene støtter likefullt aksjonen mot nødhjelpskonvoien med mat og skolemateriell som om disse varene truet Israels sikkerhet. Den åpenbare logiske bristen er gjort til en sannhet, en vedtatt dogme og kan ikke diskuteres.
Hvorfor er de mest ubesværede brukerne av opplagt uærlige argumenter konservative kristne? Er det ikke denne gruppen som holder oppriktighet og ærlighet høyest? Trolig er ikke dette spriket så rart som det umiddelbart virker. Dogmatisk kristne har hele sitt trosfundament basert på at man vedtar en sannhet og dermed ikke rokker ved den. Kirkens historie er brolagt med slike grep. Hver gang en problemstilling besværet samholdet mellom kirkefedrene ble det vedtatt sannheter som siden ble uangripelige. Skulle konservativt kristne diskutere sine sannheter ville de ikke lenger være konservativt kristne. Det er dette teflonbelegget vi som forventer konsistens mellom premiss og argument støter på og resignerer overfor.
Det blir det veldig rare debatter av...
