Jeg har nå lest Roger Karsten Aases blodferske bok: "Frimurernes hemmeligheter. Fortalt fra innsiden" (Kagge Forlag 2009). Den er interessant. På 2 andre tråder her har jeg/vi tatt opp frimureriet - under Innenriks: Er det ok at NHO-sjefen er frimurer?(5 kommentarer) og under Teologi: Frimurerne - farlige eller bare hyggelige? (56 kommentarer). Etter Aases bok antar jeg det kommer en ny debatt. Problemet med å debattere frimurerbevegelsen er at den enten bagatelliseres eller ties i hjel. Så er det full stopp.
Først vil jeg takke Aase for at han våger! Det er tøft gjort å melde seg ut, bli utstøtt og så i tillegg skrive bok om ritualer, miljø, personer, smuglervin, økonomisk utroskap etc etc. Jeg skal ikke ta grundig opp alle de kultiske, reigiøse, rituelle kildene til mange av ritualene - det er gjort i nevnte tråd under Teologi. Men - da jeg leste boken, ble jeg fylt med, jeg vil si, nesten medlidenhet, en tristhet fordi aktørene bindes av et system som er autoritært, kontrollerende og ekstremt lydighetsfokusert.
En ting er alle de ytre formelle etikettene, hilsenene, tegnene, kodene, det arkaiske, banalkomiske språket. Man snakker i kor og konstruerer sitt eget magiske, kultiske, rituelle univers. Man har et ekstremt ritualfokus - men - og det er interessant! - ritualene forandres stadig - her har Stormesteren all og eneveldig makt. Fordi den korrekte utførelse av ritualene er så viktig, hender det man bryter lover og løfter, og man går, ifølge Aase, av og til på akkord med både moral og ærlighet
Høflighetsopplegget kan selvsagt ses på som et spill, et skuespill, en sær og sosial (t)om(om)gangsform. Den konfeksjonsmessige staffasjen, det klesmessige jåleriet i form av livkjoler, hvite hansker, flosshatt, skjødeskinn, prydelser og tempelridderdrakt kan man jo også se på som et legitimt, morsomt, guttaktig, infantilt utkledningsbehov hos godt voksne mannfolk...
Det som slo meg da jeg leste boken, var mer dette:
Hva slags personlighetstyper er det som tiltrekkes av frimureriet?
Hva gjør alt hemmelighetskremmeriet, alle lojalitetsforpliktelsene, taushetsløftene, fiendebildene med menn - i forhold til kona, barna, familien, kolleger, ikke-frimurere?
Hvis frimurerbevegelsen(internasjonalt) er et slags opplyst envelde, en autoritær, hierarkisk konstruksjon, der det er masse spørsmål man bare ikke stiller, der mye er tabubelagt - skaper det angst - fordi man stenger så mye inne? Det høres så flott og riktig ut med selverkjennelse og selvutvikling (og forsåvidt de 4 frimurerdyder: taushet, forsiktighet, måtehold og barmhjertighet) - men hvordan er virkeligheten?
Når man støtes ut av bevegelsen, har man alle sektens utstøtelsesmekanismer parat: Det er forbudt å snakke med en utstøtt! Gjett om det er vanlig i mange autoritære sekter!
Og man trives neppe i frimurerbevegslen hvis man er avholdsmann: Etter losjemøtet er det taffel og da servereres alkohol og til kaffen gjerne konjakk...
En ting er den kultiske, idemessige, religionshistoriske synkretisme og de diffuse kildene til ritualene: Det er f. eks. ganske spenstig å påstå en linje fra Noa via døperen Johannes, Jesus Kristus (!), esseerne, Tempelridderne / Tempelordenen og fram til dagens frimurere - og - at kong Salomo var den første Stormester...
Noe annet er hva det gjør med menn å være med i en slik bevegelse...
Som sagt: Jeg ble trist da jeg leste boken...og fylt av medlidenhet...
Har andre lest boken? Har du i så fall noen kommentarer?
