Med en utdeling av Nobels Fredspris til Barrack Obama får vi nok en gang en debatt rundt den ultrakommersielle Nobels Fredspris Konsert. Før det ble klart hvem som fikk prisen hadde allerede Odd Arvid Strømstad og Dinamo Story plukket ut flere artister til den kommende Nobelkonserten. Det pleier som regel å være et par artister fra fortiden, et par fra andre verdensdeler enn Amerika og noen få norske. Bortsett fra det preges konserten av storselgende popartister, uten at de har noe spesielt engasjement knyttet til fredsprisen. En av dem er som regel innenfor kategorien country. Ingen av de som har deltatt de siste årene har vært salgsvarer her hjemme, men har til gjengjeld vært bestselgere i USA. Unntaket er Willie Nelson som ble plukket ut som ønskeartist av vinneren selv, da Jimmy Carter fikk prisen.
Country er et område arrangørene av konserten burde trø varsomt i. Det at de ofte er republikanere skal selvsagt ikke utelukke dem, men det er få av dem som har et aktivt forhold til fred, menneskerettigheter og demokrati. Privat er det få som vil snakke om det som er Nobels Fredspris anliggende. Derfor blir det ofte patetisk når de dukker opp i Oslo og sier noen få velvalgte ord til prisvinneren, som de antakelig ikke liker heller. Nå må man kunne si at Dinamo story har satt seg selv i en vanskelig situasjon. Jeg er helt enig med Geir Rakvaag i Dagsavisen som sier at ”denne gangen peker denne praksisen tilfeldigvis på en aksentuert konflikt. Det blir et underlig skue”.
Toby Keith har versert på en liste over Barrack Obamas verste fiender. I motsatt ende har vi Kris Kristofferson som i en årrekke har kjempet for fred og menneskerettigheter. Dette har kostet han både platekontrakter og filmroller, og således også å bli en enda større salgssuksess. Denne våren var det stor sak i den amerikanske pressen at Keith og Kristofferson hadde vært i tottene på hverandre. Det var skuespillerkollega Ethan Hawke som i en stor artikkel om Kris i det anerkjent musikkmagasinet Rolling Stone initierte konflikten. Konflikten dreide seg om at Keith skal ha nektet Kris å fremføre venstrevridd musikk eller å ”tone det ned”. Etter det skal Kris ha røket i tottene på den erkekonservative Keith, i følge Hawke. Saken fadet ut når Kristofferson selv skal ha nektet for uvennskap mellom dem.
Både Keith og Kristofferson er sønner av militære fedre.
Mens Toby Keith støttet George Bush var Kristofferson en av de første kjendisene i USA som helhjertet gikk ut og støttet Obama. På Kristoffersons hjemmeside står det ”God bless Obama. God bless America. And God bless the others outside our borders”.
Det er en skam at Toby Keith skal synge for Obama, mens Kristofferson ikke er invitert.
Da jeg for noen år siden spurte Strømstad om hvorfor Kris og andre med et oppriktig engasjement i tråd med fredsprisens intensjoner aldri ble invitert fikk jeg til svar at konserten var kommersiell, og at de måtte ta hensyn til det.
Når Nobels Fredspris deler ut så mange millioner til vinnere burde de ha råd til å styre dette selv. Det er bedre å droppe hele konserten enn å tabbe seg ut slik de er i ferd med å gjøre nå, når de har invitert en krigshisser av kommersielle hensyn.
Nobelkonserten kan redde æren ved å invitere Kristofferson som en balanse til Toby Keith, men det skjer nok ikke. Trøsten er at Obama antakelig kun blir en dag i Norge og da sannsynligvis går glipp av hele konserten.
