Bortglemt (eller gjemt) gruppe

For mange år siden leste jeg et leserinnlegg jeg aldri vil glemme.

Det var en enslig tobarnsmor som delte sine kreative kulinariske evner med oss leserne.

To ukers meny var utførlig beskrevet, dag for dag. Innlegget var muntert skrevet, men undertonen var trist. Mellom bokstavene kunne en oppleve en utrolig nød.

Min danske mormor siterte ved mange anledninger begynnelsen på hennes kokebok: ”Man tager det man haver.” Det var nettopp det denne mamma’n gjorde. Hun brukte det hun hadde, rett og slett fordi hun ikke hadde noe annet valg.

Blomkålsuppa som egentlig var utgått på dato og var en eneste stor klump inni posen, ble disket opp med gammelt brød gjenopplivet i brødristeren, og til sammen ble det rene festmåltidet.

Kjøttkakesaus, en halv frossenpakke med grønnsaker og litt krydder ble en herlig gryterett, vel og merke type vegetar, kjemisk rensket for kjøtt som den var.

Pizza’n ble også prima vare, lagd på en opptint bit julepølse, ketchup og noen osterester fra nederst i fryseren. Noen Hatting-rundstykker fra forrige sommer med resten av vegetargryteretten som fyll, ble en ny og spennende rett de aldri hadde smakt før.

Hun så det positive i det, nå fikk hun jo endelig se bunnen av alle skuffer og skap på kjøkkenet. Når dager og uker var krysset av på kalenderen og det var rett før påfyll på kontoen, bestod dagene mest av makaroni, knekkebrød, vann, luft og kjærlighet.

Jesus sier ”Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod”. Når da siste brødsmule er fortært, kroker og krinkler er gjennomsøkt for flaskepant og filteret på vaskemaskinen er vrengt for mulige mynter på avveie, da føles det nok ikke som noe ”liv og overflod”.

Ikke vet jeg hvordan du har det. Eller hvordan du har hatt det opp igjennom. Det jeg vet, er at vi i dag, generelt sett, har det alt for godt. De fleste av oss har opplevd å være blakke. Opptil flere ganger, men for de fleste av oss har det rettet seg opp igjen etter en utbetaling eller to.

Sånn er det ikke for alle.

En av mine beste venninner er i samme situasjon som denne dama. Hun er også en overlever. En av de som vet nøyaktig hvilken butikk hva må handles når, for å utnytte tilbudene og spare penger til enhver tid.

Hun lager aldri mer mat enn hun vet at hun trenger, og selv om hun er frøken sparsom, ser tallerkenen alltid ut som på en restaurant. Da jeg hjalp henne med selvangivelsen i fjor, oppdaget jeg at hun tjener snaue 91000 i året som personlig assistent for en rullestolbruker. Er det virkelig mulig å leve på det? Med en tenåringssønn i hus? Tenk etter hva du har? Sjansen er stor for at det er litt mer enn 91000 i løpet av et år!

En annen venninne har en noe høyere inntekt som førskolelærer. Hun har jobbet full stilling for inntil et år siden, men valgte da å gå ned i 70% fordi tenåringssønnen har hatt store problemer i mange år, noe som toppet seg da faren havnet på kjøret atter en gang. Hun har bein i nesa. Alltid positiv. Finner alltid løsninger. Hver torsdag tar hun runda med sykkel og strekker pengene så langt hun kan ved å benytte tilbudene ved de forskjellige matbutikkene i bygda. Men, med huslån på langt over millionen tatt mens hun klarte full stilling, er hun nødt til å skjære til beinet der hun kan.

Mine venninner har det relativt godt i forhold til hva jeg vet er virkeligheten for en del andre der ute.

Ja, det finnes løsninger for dem. Sosialstøtte, bostøtte og liknende, men jeg skulle så ønske det kunne være noe annet. Noe som fikk dem ut av spiralen som ellers bare drar dem nedover. En gang for alle. Mens vi andre sikter mot stjernene, blir livet stadig vanskeligere for dem.

Nederlaget det er å måtte oppsøke sosialkontoret når alt de ønsker er å klare seg selv.

Knekket de får i stoltheten når de gang på gang må samle sammen papirer som viser inntekt, utgifter og siste bevegelser på bankkonto, for så å ta stegene til den så altfor synlige servicedisken midt i et stort rom fullt av folk.

Det er ydmykende å stå der med lua i hånden.

Et siste forsøk på å komme seg ovenpå, etter å ha ligget nede for telling litt for lenge.
Det er en ond sirkel.

Det er en vond sirkel.

Å aldri være helt à jour.

Disse jentene gjør så godt de kan.

De sløser ikke.

De lever ikke stort.

De unner seg ingenting.

Likevel holder det ikke.

Det holder aldri.
Deres husholdning er et voksent hode for lite til å klare det.

Det loves mye disse dager. Deles ut nystekt flesk, roser og smil ved hvert gatehjørne. Den ene strigla politiker etter den andre har svarene klare for vårt alles beste inn i framtida.

Midt imellom alle velgere sitter det likevel noen som har sluttet å tro på det meste som sies. Det er de som faller utenfor alle løsninger som presenteres. Det er de som opplever at alle reformene, alle tiltakene, alle løftene, alle skippertakene, alle forbedringene gjelder for noen, men ikke alle – ikke for dem…

Det er nemlig noen som hele tiden faller utenfor.

Noen som bare nesten eller ikke helt får nyte godt av det som det loves så høyt om.

Noen som enten ikke er A4 nok, unge nok, få nok, sentrale nok, friske nok, arbeidsledige nok, gifte nok, fleksible nok, underutdanna nok, lokalisert nok osv. Eller motsatt.

Eneforsørgere er en av disse gruppene. Annen skatteklasse monner litt, men de noen tusen det blir i løpet av året kompenserer ikke for det faktum at en ”en-voksen-hode”-familie har tilnærmet likt de samme utgiftene til livsopphold som en ”to-voksen-hode”-familie. Evt bidrag og barnetrygd for et ekstra barn er et lite pluss, men for veldig mange eneforsørgere, er denne inntektsposten likevel ikke større enn minstesatsen til staten, fordi barnas fedre ikke mottar ordinær lønn.

Fra min utsiktspost ser jeg at vi skaper nye klasseskiller i samfunnet vårt.

Denne gangen går det på barn av to foreldre eller en forelder.
I tillegg til den økonomiske biten, hvor en ser et klart skille på de to familietypene, ser en skillene på så mange andre områder også.

Mens eneforsørgeren er alene om å følge opp barnehage, sfo, skole og alle aktiviteter med alt som hører til av infomøter, foreldrekonferanser, foreldremøter, kosekvelder, juleforestillinger, sommeravslutninger og dugnader, er familien med to foreldre to til å dele på det.

Ikke bare gir det avlastning på den enkelte, men det gir også barnevakt innad i familien og mulighet for å kunne dele seg om ting faller på samme dag. For eneforsørgeren blir dette en kabal som virkelig kan ta motet fra en.

Sjansen er også større for at eneforsørgeren har et mindre nettverk utenfor hjemmet enn de to. Dette kan føre til at det å manne seg opp til å gå på alle disse aktivitetene blir en stor barriere hver gang. En eneforsørger har ofte bare en familie og ett nettverk å forholde seg til, mens de to stort sett alltid har hvert sitt, altså to. For dem, og for barna, gir dette mer enn dobbelt så mange muligheter til å utvikle nettverkene sine og være aktive utenfor hjemmet. Eneforsørgerens begrensinger i nettverk og familie slår tilbake på barna. Mens barn av to foreldre ofte har flust med familie og venner på begge sider som inviterer på søndagsmiddag, badeturer, romjulsgløgg og kommer med pakke på bursdager, har barn av eneforsørgeren stort sett bare en halvpart å spille på.

Hvis en så trekker fram litt av den økonomiske biten, så er dette med ferie svært aktuelt. Jeg har veldig mange venner og bekjente som er eneforsørgere. Med unntak av en som hadde en kort telttur på et stevne og ei som fikk seg to overnattinger hos onkel og tante på vestlandet, er det ingen av de andre som har kunnet ta seg råd til ferie med barna denne sommeren. Det er rett og slett så jeg kjenner hjertet blør når jeg tenker på det. En barneskolelærer jeg snakket med i vår, fortalte meg at de hadde sluttet å be barna fortelle eller tegne fra ferien nettopp fordi dette skillet nå var så markert, og enkelte barn følte seg så utenfor fordi de ikke hadde noen ferieopplevelser å fortelle om.

Jeg har god utsikt og god innsikt i hvordan livet er for de noen, oss mange og noen enkelte.

Du vet – de og kanskje vi som ikke egentlig helt tror på dressene som med mikrofon i handa lover store ting om store emner. Det dekker ikke de små detaljer likevel. Der sånne som oss passer inn.

Så – kjære politiker, hvem du enn er: det var en gang en verdikommisjon. Det stod om den på melkekartonger og den ble flirt av i heiser. Det som virkelig må til, er ”politiske” rådgivere som lever der mennesker ER. Som HAR problemer. Som VET løsninger. Som KJENNER utfordringer. Det må til.