Meninger

Våren som frøs til

Den arabiske våren fikk aldri sjansen til å bli sommer. Men drømmen om frihet og demokrati fortjener ikke latterliggjøring.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

IS etablerer et islamistisk diktatur i Syria og Irak og skremmer verden med sin brutalitet. Egypt har fortsatt et autoritært militærregime. De forstokkede regimene i Saudi-Arabia og gulfstatene er der fortsatt. Libya, Syria og Irak er i ferd med å falle fra hverandre i blod og vold. Tre år etter den arabiske våren kan vi konstatere at den førte til alt annet enn demokrati og menneskerettigheter.

Det var mange som trodde på nye tider i Midtøsten for tre år siden. På et møte i Deauville våren 2011 lovet G8-landene en storstilt plan som skulle sikre både demokrati og velstand i regionen. 80 milliarder dollar ble lovet bort.

Disse pengene har ingen sett noe til. Den arabiske åren ble en skuffelse. Men den ble også sviktet av oss i Vesten. Delvis fordi man ikke hadde innsett hvilke sterke motkrefter og hvilke kompliserte strukturer man sto ovenfor.

LES OGSÅ: Min, din, vår islam?

Diktaturer

Vi har lett for å glemme hvor forskjellig Midtøsten er fra Europa. De fleste statene i Midtøsten er skjøre konstruksjoner som sprang ut av forrige århundres kolonialisme. Grensene er trukket på tvers av naturlige og etniske skillelinjer, og nasjonalt fellesskap er en tynn ferniss skapt av makthaverne. Det skal ikke mye til før disse statene faller fra hverandre i innbyrdes strid.

Egypt har riktignok en lang historie som stat, men den har alltid vært autoritær. Libanon er eneste demokrati utenom Israel, men har vaklet mellom borgerkrig og syrisk formynderskap. Ellers har alle landene vært diktaturer i ulike fasonger, alle mer eller mindre undertrykkende.

Vi i Vesten har sett oss tjent med at diktatorene styrte. De sørget for stabilitet. De holdt islamistene bak lås og slå. Vi lot oss ikke merke med at det begynte å ulme under overflaten: De unge, som mange steder er flertallet av befolkningen, fikk seg utdannelse, men ikke jobb. De fikk kunnskap om vestlig levesett og verdier, først gjennom fjernsyn, så over internett.

LES OGSÅ: Denne syriske familien drømmer om å bli utvalgt til å få komme til Norge

Vaklende Vesten

Da det så kokte over, visste vi ikke helt hvordan vi skulle forholde oss. Vi heiet jo gjerne på unge som ropte på frihet og demokrati. Men myndighetene våre kom i skvis mellom dem og de diktatorene vi hadde støttet i alle år. Resultatet ble en vaklende politikk som spredte usikkerhet og falske forhåpninger.

Først da det ble pinlig å overse ropene på demokrati, trakk USA teppet bort under Mubarak. Men USA støttet fortsatt de militære, som beholdt den reelle makten. Da Morsi ikke viste seg å være samlende nok, ble han avsatt. USA og resten av Vesten ga sin stilltiende støtte – og dermed også et signal om hva vi mener om demokrati.

Vi bombet vekk Gaddafis regime i Libya uten at det ble foretatt noen vurderinger av hva som ville komme etterpå. Begrunnelsen var en frykt for mulige massakrer i Benghazi. Men langt verre massakrer skulle følge uten at vi gjorde noe med det.

LES OGSÅ: Vrien fredspris i krigersk år

Syria

Libya-aksjonen var avgjørende for det som skjedde i Syria. Assad forsto tegningen: Han ville bli neste offer om han ikke brukte alle midler for å holde på makten. Mens de som ville ha frihet fra Assad, trodde at Vesten ville støtte dem, slik vi hadde gjort i Libya.

Men Syria er stort, og Assad hadde mektige allierte: Russland og Iran. Det var for farlig å gripe inn militært. Assad gikk imidlertid så brutalt til verks mot motstanderne at det ble umulig å akseptere ham. Han var jo mye verre enn Gaddafi. USA og Vesten krevde hans avgang. Men noen effektiv militær støtte fikk de syriske opprørerne ikke. Den frie, syriske hær ble presset på defensiven. Inn kom islamistene.

Når vi i Vesten var så forsiktige med å gi opprørerne våpen, var det delvis fordi vi var redde for at de ville havne hos ekstreme islamister. Det har de også gjort: IS har erobret en del av våpenarsenalet sitt fra den irakiske hæren, som hadde fått det av USA. Både de og andre islamister er rustet opp med midler fra Saudi-Arabia og Qatar, og også NATO-landet Tyrkia ser ut til å ha bidratt. Alt selvsagt med USAs stilltiende godkjenning – muligens også CIAs diskrete medvirkning.

LES OGSÅ: Oljefondet tener på dronedrap

Militær løsning

Noen mener vi kunne hindret islamistene i å blomstre opp dersom vi hadde gitt tilstrekkelig militær hjelp til de demokratisksinnede opprørerne i første fase. Om det skulle nyttet, måtte vi nok gått inn med massiv militær innsats. Hva som ville kommet ut av det, er det ingen gitt å si.

Det kan synes nødvendig å bruke militær makt for å hindre at IS etablerer seg over et stort område. Men troen på at det er mulig å innføre demokrati gjennom en rask militæraksjon, burde nå være skrinlagt for godt. Krig tjener stort sett ekstremistene.

Unge mennesker som er skuffet over manglende støtte i kampen mot diktatorene, slutter seg til jihadistene. Langt flere – som kunne dannet grunnlaget for et demokrati – flykter fra landet. Vestlige angrep som rammer sivile vil kunne skaffe islamistene sympati. Blant de eldre er det mange som lengter tilbake til diktaturenes trygghet.

Nedenfra

Demokrati må vokse nedenfra. De unge som demonstrerte for demokrati og frihet, hadde rett. Det er ingen grunn til å le av dem. Å si at demokrati bare kan eksistere i Vesten, er et svik mot dem.

Den arabiske våren frøs til. Vi bidro til det gjennom en vaklende og motsetningsfylt politikk. Men frihetens og demokratiets fane er verd å heise, også over Midtøsten. Det er bare så farlig å tro at det er en enkel sak.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger