Trøbbel i sikkerhetssamarbeidet
Norge har valgt å nedprioritere Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa. Det rimer dårlig med de politiske realitetene som nå preger våre umiddelbare nærområder.
Å nedprioritere Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) kan fort leses som et signal om at vi ikke mener at OSSE er viktig nok, skriver Ingrid Vik.
Martin Baumann
Ingrid Vik, Religionshistoriker og forfatter
Over kafébordet i forrige uke fortalte en tidligere kollega siste nytt fra jobben i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Det som skulle være en rutinemessig avstemming om å videreføre mandatene til de sentrale lederne for organisasjonen endte i kollaps. Resultatet er at OSSE nå står uten generalsekretær, men også uten ledere for de tre sentrale, uavhengige institusjonene for demokrati- og menneskerettigheter (ODIHR), Organisasjonen for frie medier og ikke minst Høykommissæren for nasjonale minoriteter. OSSEs eksistensielle krise føyer seg dermed inn i det som har blitt et nedslående tegn i vår tid der stadig flere land motarbeider internasjonalt samarbeid gjennom de multilaterale organisasjonene.
Hvorfor OSSE?
