Joel Halldorf

Teolog og forfatter

Alt ordner seg om vi bare har kjærlighet, pleier vi å si. Beatles synger det til og med: All you need is love. Derfor lager vi kjærlighetsmanifestasjoner for migranter og mot terrorisme - som om vanskelighetene kan beseires med sympatiytringer.

Men koronapandemien er ikke bare et brutalt angrep mot immunsystemet vårt, men også en ubarmhjertig sannsiger. Den avslører svakhetene våre overalt der den drar fram: USAs helsevesen, den svenske eldreomsorgen, et EU uten solidaritet.

Men også svakhetene i vår måte å snakke om kjærlighet på.

Konkret og personlig

Nå for tiden kaller vi alt fra en følelsesrus til en vag opplevelse av sympati for kjærlighet. Fra scenen roper artister ut sin kjærlighet til publikum, og på sosiale medier overbeviser influensere at de elsker, virkelig elsker, sine følgere.

Men dette er ikke kjærlighet, hvor sympatisk det enn høres ut. For kjærlighet kan ikke være anonym og abstrakt. Den må være konkret og personlig. Det må finnes en mulighet til å sette handling bak ordene.

Kjærlighet er i stedet sykepleiere innpakket i kvelende beskyttelsesutstyr som sliter seg gjennom enda en vakt på en intensivavdeling. Kjærlighet er å svette mens man snur enda en pasient, og å gråte bak visiret for dem som slutter å puste. Kjærligheten er leger, renholdspersonale og andre som med risiko for eget liv og helse pleier dem som har havnet i virusets grep.

Alt bærer de, håper de, utholder de.

• LES OGSÅ: Italiensk sykepleier forteller om båndet mellom ansatt og pasient under koronakrisen: – Vi er de siste ansiktene de ser før de dør

Ordene vannes ut

Ord er bare kjærlighet om de forenes med handling og oppofringer. Og for at de skal kunne gjøre det, må det finnes en relasjon, en sjanse til å møtes ansikt til ansikt. Men vi lever i en tid da de store ordene vannes ut. Vennskap reduseres til en vag kobling i et digitalt nettverk. Solidaritet er en støttemarkering uten langsiktighet. Kjærlighet er noe man roper ut fra en scene.

Og når språket forflates står vi der og deler ut billig kjærlighet, vennskap og solidaritet. Når ordene blir overfladiske, går vi glipp av muligheten til å utforske deres dypere betydning. Kanskje innser vi det ikke engang, for vi føler oss jo både kjærlighetsfulle og humanistiske. Og er det tross alt ikke følelsen som teller?

Men nei, for om jeg sier at jeg har kjærlighet, men ikke er klar for å ofre noe, da er jeg bare drønnende malm, en klingende bjelle. Kjærlighet krever handling og hender - ikke bare pasjon og hjerte.

Rikere språk

Vi trenger et rikere språk sånn at vi kan skille mellom kjærlighetens ulike ansikter. Grekerne innså dette. Derfor nøyde de seg ikke med ett ord, men hadde fire. Philia for vennskapets kjærlighet, storge for kjærligheten i familien, eros for pasjonen og agape for den oppofrende kjærligheten.

Kjærlighetens fulle form er foreningen av eros og agape. Pasjon og oppofring. Eller sjel og kropp om man vil.

For agape uten eros er lunken og uengasjert. Mens eros uten agape gjør oss selvopptatte. Eros alene får oss til å gjøre mennesker til middel i stedet for mål. Vi elsker ikke mennesket, men det det gir oss. Den kjærligheten fungerer i lyst, men neppe i nød. Den holder ikke når vår elskede ikke lenger leverer, men i stedet blir en som trenger vår støtte og våre oppofringer.

Se på sykepleierne

Høres det teoretisk og abstrakt ut? Mange greske termer og vanskelige filosofiske avveininger? Det finnes en enklere måte å forklare det på: Ikke hør på Beatles og absolutt ikke på fagre løfter fra influensere. Se i stedet på sykepleierne: De skryter ikke, de er sjelden hovmodige. Men ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt alt for sine pasienter.

LES MER:

Professor i sykepleie: «Hvordan vet vi at pasientene på sykehjem får god nok koronabehandling?»

Hjelpearbeider ble kidnappet i 2018 – nå slapp hun ut av terroristenes fangenskap

Noreg manglar tusenvis av sjukepleiarar. Likevel får ikkje Lovisenberg utdanne fleire