Kultur

Italiensk sykepleier: – Vi er de siste ansiktene de ser før de dør

Å bli syk av koronaviruset, er å gjennomgå sykdommen i ensomhet, uten sine kjære. På italienske sykehus oppstår det et helt spesielt bånd mellom pasienter og ansatte.

Når Giorgia Pizzorni går hjem fra jobb, tar hun med seg minnet om ansiktene til mennesker som har måttet dø alene. Og hun tar med seg minnet om unge mennesker som forsøker å ringe hjem før de skal intuberes, ganske enkelt fordi de ikke vet om de vil våkne opp igjen.

– Jeg jobbet på kirurgisk avdeling da vi plutselig, med bare noen timers varsel, ble omgjort til en avdeling for mennesker som var syke på grunn koronaviruset. Fra det øyeblikket så har alt forandret seg for min del, forteller Pizzorni til Vårt Land.

Slitne gamle

Vi intervjuer henne over sosiale medier. Det er blitt sent på kvelden, og hun er kommet hjem fra nok en dag på sykehuset i Genova, der hun jobber som sykepleier.

– Hvordan er hverdagen der?

– De som blir innlagt er i alle aldre, fra unge på rundt 30 år til eldre. Alle har pusteproblemer og veldig høy feber, men også mange andre komplikasjoner som følger av viruset. Det er vanskelig å svare, fordi alle har forskjellige sykdomshistorier. Jeg har sett unge som kommer alene til akuttmottaket, som kollapser etter bare noen få timer og må intuberes og legges i respirator. Og jeg ser lidende gamle, som er slitne av å holde på oksygenmasken sin. Og dessverre er de alle bevisste om sin egen situasjon, og hvis det trengs gir legene dem lindrende medikamenter for å hjelpe dem.

LES OGSÅ: Knut Vollebæk er koronasmittet: – Viruset vil forandre verden, forhåpentligvis til det bedre

– Vi blir familien deres

Genova er hovedstad i Liguria-provinsen, byen ligger vakkert til langs kysten nordøst i Italia, som har vært et yndet feriemål også blant mange nordmenn. Pizzorni jobber ved E. O. Ospedale Galleria, et av tre store sykehus i byen. Her må legene prioritere mellom pasientene. De som velges bort, blir etterlatt til henne og kollegene, som står igjen maktesløse. De prøver å smile tappert, men det blir stadig vanskeligere. De vet at pasientene må møte sykdommen alene:

– Noe av det mest slående her, er forholdet vi får til pasientene. Det er helt forskjellig fra hvordan det vanligvis er: På den tiden de er her, så er det vi som blir familien deres. Og for mange av dem, er det en av oss som er det siste ansiktet de ser før de dør, siden familien deres ikke kan komme til sykehuset og si farvel. Men i den tragiske erfaringen, så lærer vi også dag for dag, time for time, hvor små vi er, og at vi står ansikt til ansikt med noe som på et vis gjør oss like: Enten vi er unge eller gamle, rike eller fattige.

A view of the corridor outside the intensive care unit of the hospital of Brescia, Italy, Thursday, March 19, 2020. Italy has become the country with the most coronavirus-related deaths, surpassing China by registering 3,405 dead. Italy reached the gruesome milestone on the same day the epicenter of the pandemic, Wuhan, China, recorded no new infections. For most people, the new coronavirus causes only mild or moderate symptoms. For some it can cause more severe illness. (Claudio Furlan/LaPresse via AP)
Sykehusene i Italia er fulle av koronapasienter, som her fra Brescia. Også de sykehusansatte isolerer seg for å beskytte andre, forteller sykepleieren som Vårt Land har intervjuet.

Frivillige psykologer

– Hva gjør du selv for å holde ut?

– Jeg og kollegene mine prøver å støtte hverandre. Å snakke sammen er helt fundamentalt i disse tider. Jeg snakker mye med familien, jeg ber, og jeg hører på Taizébønner hver kveld.

Taizé er en internasjonal kristen bevegelse, som samler unge mennesker rundt bønn og kontemplasjon. Pizzorni har vært aktiv her siden tenårene.

– Det er ikke så lett å sette ord på hvordan det føles, og jeg fortrekker å holde ting for meg selv, selv om jeg vet at det ikke er det beste. Her i Genova har noen frivillige psykologer startet med støttegrupper for sykehusansatte. Alle reagerer og forsøker å komme gjennom dette på sin egen måte.

Pizzorni ser likevel tegn til at krisen gjør noe med samfunnet. Selv om den stenger grensene, forener den menneskene, mener hun:

– Hverdagen blir stadig vanskeligere, men vi støtter hverandre, og familiene og vennene våre hjelper oss. Og jeg tror faktisk at i denne tiden, så gjenoppdager også Italia seg selv som ett forent land. Og heldigvis kommer det også gode nyheter. Som i dag. En 27 år gammel jente kom ut fra intensivbehandling, og vil snart til bli skrevet ut fra sykehuset.

LES OGSÅ: Ubåtmannskap takler kjedsomhet bes: – Dette kan vi lære av militæret i koronakrisen, sier militærforsker

Spredning

Provinsen Lombardia, som ligger helt nord i landet, har vært episenter for koronaviruset i Italia. Spredningen er betydelig også her i Liguria, et område som er på størrelse med det gamle Akershus fylke, og har 1,7 millioner innbyggere.

Mange har brukt krigsmetaforer om koronasituasjonen. Sykepleiere og leger kalles gjerne 'soldater i front' og 'helter'.

«Ikke kall oss helter hvis du gang på gang må i butikken, fordi du glemte det du trengte for å bake kake», skrev Pizzorni nylig på Facebook.

For Italia har portforbud, men det er lov å gå i matbutikken og apoteket, eller å gå tur med hunden. Men sykepleieren synes mange pusher grensene, for eksempel ved at de til stadighet handler, og går mange ekstra turer med hunden hver dag, bare fordi de selv vil trekke luft.

LES OGSÅ: Hyttestrid og hamstring viser også at solidariteten er ulikt fordelt i den norske befolkningen, mener Steinar Stjernø

Alle har et valg

Hun mener folk må forstå at koronahverdagen er en hverdag full av små og store valg – ikke bare for leger og helsepersonell, men for alle. Det ber hun også nordmenn huske på.

– Ut fra den erfaringen som vi lever i her, kan jeg bare foreslå at dere ikke er overflatiske, men opptrer bevisst og ansvarlig, sier hun, og legger til:

– Det er veldig viktig å understreke at den sosiale isolasjonen er nødvendig.

– Vi har nok vansker med å forstå det, fordi mange av oss tenker at viruset ikke vil ramme akkurat vår egen familie.

– Det er ikke lett å forstå det uansett. Viruset forandrer fullstendig livsstilen vår. Som du vet, vi italienere, er ikke alltid så glad i regler. Vi er feststemte, og liker å være sammen. Så i starten var det vanskelig å forstå at dette krevde at vi holdt avstand også til våre aller nærmeste. Vi som jobber på sykehusene, har så langt det er mulig forsøkt å isolere oss komplett. Selv bor jeg langt unna foreldrene mine og familien min nå for å beskytte dem. Vi er alle langt unna våre kjære, og det er tøft, men det er den eneste måten vi kan slå viruset på.

LES OGSÅ: De holder de døende i hånda

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur