Nyheter

Salmer jeg ikke synger

Er det noe som ligger dypt i meg som prest, er det at vi må snakke sant om livet. En del av den salmeskatten vi har med oss fra 1800-tallet faller igjennom der.

Aud Irene Svartvasmo

Ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet Sykehus

Alt blir bra, skriver barna, og tegner­ regnbuer i koronatiden. Det har fått meg til å tenke på salmer jeg helst ikke synger. Mange av salmene våre handler også om at alt blir bra. Jeg er glad i salmer. For meg er salmetekster en viktig del av min trospraksis. Der bibelsitatene sitter løst hos andre, er det salmestrofene som kommer til meg. Men mange av dem er like naive og tildekkende for livets realiteter som barnas regnbueord.

Tilpassede doser sannhet og trygghet

Vi skal ikke ta fra barna troen på at alt blir bra. De skal få tegne regnbuer og synge om at alt går bra når bare Jesus får styre båten. De skal få beholde illusjonen inntil de er i stand til å ta inn over seg livets realiteter. Men når blir vi egentlig klare for det? Mange av oss beholder barnligheten lenge når det kommer til å ta inn over oss hvilket usikkert prosjekt livet er, og det faktum at det dypest sett aldri går bra til slutt. Ibsen satte ord på det: «Tar De livsløgnen fra et menneske, tar De lykken fra ham med det samme.» Trenger vi løgnene for å komme gjennom dagen? Eller er det noe annet vi egentlig trenger? Som for eksempel evne til tillit?

Tillit bygges mens vi er nye i livet. Mangt kan senere avhenge av om vi hadde gode voksenpersoner i livet da vi vokste opp. Voksenpersoner som kunne balansere trygghet og sannhet i passe doser. Stikket­ i armen, for eksempel, når vaksineprogrammet skal følges: «Det kommer et stikk. Det kommer til å gjøre litt vondt, og du skal få sitte på fanget.» Trygghet og sannhet i tilpassede doser, bygger tillit.

LES OGSÅ: «O, bli hos meg»: – Et rop om hjelp og håp i de mørke stundene i livet

Snakke sant om livet

Når salmer setter­ seg fast i halsen min, handler det ofte om at de ikke snakker sant om livet og om hva det er å være menneske. Er det noe som ligger dypt i meg som prest, er det at vi må snakke sant om livet. All samtale, men også forkynnelse, må begynne i det livet vi kjenner og erfarer. En del av den salme­skatten vi har med oss fra 1800-tallet­ faller­ igjennom der. Menneske­synet og teologien de reflekterer, har en tendens til å bli varianter over at «…selv er jeg ­intet, Jesus mitt alt». Å synge salmer om dom og død på lystige melodier er også strevsomt. Det hjelper lite om de er av nyere dato. Gi meg heller noe som rommer det eksistensielle brådypet det er å dømmes til døden, hvis det nå er det vi skal snakke om.

Lina Sandells salmer er høyt elsket, like­vel velger jeg dem sjelden. «Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare». Forsøk å synge den ved båren til et barn. Eller Blott en dag – «Som din dag, så skall din kraft ock vara». Og ja, jeg vet at det står i Bibelen, men det blir ikke sannere av den grunn. For det er ikke sant at vi ikke får byrder som er større enn vi kan bære. Faktum er at noen får byrder som er så store at de bukker under.

LES OGSÅ: Sokneprest har skrevet koronasalme: – Våren gir håp om bedre tider

Svein Ellingsen setter ord på spagaten

Barnas regnbuer, og mye av salmeskatten, får meg til å lengte­ etter den gode mammaen som kunne ­balansere trygghet og sannhet. Jeg finner­ henne i salmedikteren Svein Ellingsen. Han hjelper meg å sette ord på spagaten som ligger i dette «allerede nå, og ennå ikke», uten å tildekke livets realiteter.

Hos ham beskrives en Kristus som «står ved vår side, her hvor vi rammes av jordlivets slag». Det kan jeg tro på og håpe på. Han tegner for meg livet, gjemt i et jorddekket frø. Et håp nedi jorda. Et gudsrike skjult som årer under jorden, som vind i treets krone. Adventssalmen starter på forbilledlig vis der vi er på den tiden av året, i frost og vintermørke. Derfra peker den på Han som står i mørket ved vår side, og til slutt tas vi varsomt med inn i håpet om det som en gang skal komme: når verden og dens tid forgår, gryr evighetens kirkeår.

Ankerpunkt for tilliten

Det er i skjæringspunktet mellom sannhet, forstått som noe vi kan erfare, og håp, at tilliten kan lete etter et ankerpunkt. For kanskje blir det bra til slutt, i eskatologisk betydning. Inntil det, rammes vi av jordlivets slag og spark – men heldigvis også av dets gleder – og øver oss i tillit.

Tomas Tranströmer skrev: «Så mye vi må stole på for å kunne leve vår daglige dag uten å synke gjennom jorden! (…) Som når lyset brått slukkes i trappen og hånden – tillitsfullt – følger det blinde gelenderet som finner frem i mørket.» (Schubertiana IV, Jan Erik Volds oversettelse).

LES OGSÅ:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter