Religiøse skoler

Et utvalg med politikere fra SV, KrF, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre, samt Marte Gerhardsen fra Agenda, har lagt frem et notat med forslag til en ny integreringspolitikk. Forslagene
knyttet til religion har ført til mest debatt, herunder særlig forslagene om strengere kjøreregler for bruk av religiøse klesplagg.

Selv stusset jeg over punktet om religiøse skoler, der det sto at utvalget vil «begrense etableringen av religiøse privatskoler som kan virke segregerende», men i en artikkel i VG forleden kom det en presisering: «Når det gjelder private religiøse skoler, har vi ikke dårlige erfaringer i Norge med skoler som segregerer barna på bakgrunn av kjønn eller­ religion. Men for å forsikre oss om at vi ikke får det i framtida, foreslår vi en gjennomgang av kriterier for statlig finansiering av private skoler.»

En «gjennomgang» skader selvsagt ikke. Men en av grunnene til at de religiøse skolene fungerer så bra som de gjør, er at vi allerede har gode kriterier.

LES OGSÅ: Ingen kristen skole med bare én elev – med to derimot...

Få privatfinansierte

Vi har 
to typer privatskoler i Norge. 
Den ene typen er helt privat,
det vil si at staten hverken 
kan bestemme hvem som skal gå der eller hva de skal betale.

Ingen kan nekte noen å etablere en slik skole. Når det likevel er svært få slike skoler i Norge, og, så vidt jeg vet, ingen som er religiøse, så skyldes det at det også er mulig å etablere private friskoler med offentlig støtte.

Slike friskoler er politisk omstridt. Venstresiden har alltid kjempet for å innskrenke mulighetene for slike skoler eller for å nekte dem bedre vilkår. SV fattet en gang et landsmøtevedtak om helt å forby religiøse friskoler, men måtte reversere vedtaket, fordi det kan være i strid med menneskerettighetene.

LES OGSÅ: Kristne friskoler kan gi økt sekularisering, frykter MF-professor

Mange foreldre liker de verdiene skolen har, selv om de selv tilhører en annen eller ingen religion.

Strenge regler

Det er selvsagt risiko for at skoler, som opprettes med en bestemt profil, kan bidra til større segregering enn vi allerede har i norsk skole. Både av denne og andre grunner må friskolene følge et svært strengt regelverk for at de skal få støtte­. De har blant annet ikke adgang til å sile eller sortere elever, men må ta elevene inn i den rekkefølgen de melder seg – eller, hvis det er videregående skole, bruke­ samme­ type inntakskrav som den offentlige skolen.

Og hvis det blir kø, fordi det er for mange som søker seg til skolen, må køen ordnes etter saklige kriterier som er godkjent av ­departementet. Et slikt saklig kriterium kan være geografisk nærhet til skolen, eller at man har søsken som går der. Det kan også være et saklig hensyn at en elev er medlem av vedkommende trossamfunn. En skole kan altså bare ta hensyn til elevenes religiøse tilknytning, dersom det er oversøkning til skolen.

I praksis har de religiøse skolene, særlig de som er av en viss størrelse og i byene, en mer mangfoldig elevgruppe, også når det gjelder tro og religiøs bakgrunn, enn mange offentlige­ skoler. Det skyldes blant annet at de har et mye større inntaks­område, slik at elevgruppen i mindre grad preges av bostedssegregeringen enn tilfellet er for offentlige skoler. Men det skyldes også at mange foreldre velger seg til disse skolene, også av andre grunner enn de religiøse.

Forskning har vist at mange foreldre oppsøker skoler der elevgruppen er mer mangfoldig enn på den offentlige nærskolen. Vi ser også at mange foreldre ­liker de verdiene skolen har, selv om de selv tilhører en annen eller ingen religion. Noen av skolene er også kjent for å være ekstra flinke med elever som sliter.

LES OGSÅ: Nedlagte grendeskoler gjenoppstår som friskoler

Opp til skolen

Vi har for tiden ingen muslimske skoler i Norge, men det kan komme. Vil de i så fall være like attraktive for ikke-muslimer som de kristne skolene er for ikke-kristne?

Det er, per i dag, umulig å vite, men jeg antar at de fleste vil tippe «nei»: Det er ikke sannsynlig at en muslimsk skole vil være like attraktiv for ikke-muslimer som for eksempel Kristelig Gymnasium er for muslimer.

Man kan likevel ikke hindre muslimske friskoler å etablere seg, så lenge de følger de reglene vi har. Men en allmenn aksept av slike skoler betinger nok også at de bestreber seg på å bli like gode, inkluderende og mangfoldige som de kristne skolene er.

Det er vanskelig å se for seg hvordan dette kan ordnes med mer regler. Det er, til syvende og sist, noe skolene selv, og elevene og foreldrene som søker seg dit, må ønske å få til.