Ikke helt solidarisk
En grenseløs solidaritet trengs i møte med vår tids største utfordringer.
Desperate mennesker i Bangladesh prøver å få tak i en kjekspakke under en av landets flomkatastrofer. – Voksende klimaproblemer er med på å forverre den menneskeskapte urettferdigheten som global fattigdom er et uttrykk for, skriver Erik Lunde.
Anupam Nath, NTB/Scanpix
Jonas Gahr Støre overrasket mange da han på AUFs sommerleir i fjor åpnet for et radikalt brudd med Arbeiderpartiets klimapolitikk. For de som hørte talen hans, var det naturlig å tolke Støre som om norske sosialdemokrater nå var rede til å ta større klimaansvar på hjemmebane.
En slik kuvending hadde vært kjærkommen: FNs klimapanel har slått fast at vi er nødt til å redusere verdens samlede klimagassutslipp med 80 prosent på noen få tiår. Samtidig ville det være dypt urettferdig dersom dette kravet førte til at de fattige landene ikke kunne øke sin levestandard. En klimapolitikk som bygger på solidaritet må nødvendigvis bety at de rikeste landene bidrar mest.
Men dessverre var det ikke dette Støre mente. I alle fall ikke etter at LO og industrien hadde raslet med sablene. Noen uker etter sommerleiren leverte Støre et budskap i kjent og kjær Ap-stil: Vi kan gjerne bidra til å redusere klimagassutslippene i utlandet. På hjemmebane er imidlertid norsk økonomi viktigst. Hensynet til de fattigste landene kommer i andre rekke.
Bestill abonnement her
KJØP
