Hvem er muslim?

Usman Asif, skribent ved Minareten.

Mihu Yehudi – hvem er jøde – spurte David Ben-Gurion da rabbinerne blant de ortodokse og reformistene kranglet om å definere den nasjonale identiteten til staten Israel. Det er et eldgammelt spørsmål som fortsatt setter debatten i sving i Israel.

Noe lignende er tilfellet for muslimer. For hvem er muslim, og hva er definisjonen på Islam?

De to store

De aller fleste kjenner til de to store retningene innen islam – sunni og sjia. Ofte blir disse omtalt som en liten nyanse innenfor Islam, man får inntrykk av at dette er monolittiske og homogene retninger.

En bedre måte å forstå dem på, er å se dem som paraplyer for et mangfold, bestående av ulike lovskoler, teologiske retninger, grader av esoterisk innvirkning – som sufi- og irfan-tradisjonen, eller motparten, puritane strømninger – og ikke minst personlige preferanser for hva som skal prioriteres.

Det historiske skillet mellom hva som senere ble sunniislam og sjiaislam er både politisk og teologisk fundert. Relativt mange muslimer legger vekt på de politiske forskjellene, siden utgangspunktet var en verdslig maktkamp. Det er likevel verdt å notere seg at den fundamentale forskjellen også var religiøs.

LES OGSÅ: Mohammad Usman Rana drømmer om islam i norsk drakt

Uenigheten var knyttet til spørsmålet om hvem som var Guds regent på jorden. Teoriene rundt tittelen kalif og den sjiamuslimske ekvivalenten imam har begge en form for guddommelig sanksjonert legitimitet.

Siden årsakene til striden var en blanding av politikk og religion, og fordi målet var makt og kontroll, er det interessant å se på den politiske situasjonen på den tiden. Den har preget det som senere ble såkalt tradisjonalistisk islam i både sunni- og sjialeiren.

Samlingene Hadith, en sekundærkilde innen muslimsk teologi, er tungt preget av den politiske rivaliseringen. Her finner vi kreative tolkninger av maktpersoners motiver og handlinger.

Khariji

Den såkalte ortodoksien er ikke kun forbeholdt sjia- og sunnimuslimer. Den kanskje første muslimske sekten (av sine motstandere døpt khariji – de som går ut av fellesskapet)kalte seg selv Al-Muwahedeen – de som ønsker å bevare troen på Guds enhet.

Dette var de første muslimske republikanere. De ønsket en muslimsk leder som var underlagt kontroll, kunne utsettes for sanksjoner og til og med avsettes. Det siste var radikalt, da sunnimuslimer foretrakk lydighet foran en valgt leder, mens sjiamuslimer mente at lederen var guddommelig valgt og ikke kunne opponeres mot.

Khariji forble en liten bevegelse, men påvirket massivt med sin opprørske natur. I området der IS i dag regjerer, oppstod en khariji-stat som utførte massakrer og styrte etter samme leveregler i over tre tiår. Også på den tiden erklærte teologene hverandre som vantro og illegitime. Opprøret ble nedkjempet i 896 e.Kr. av Abbasiddynastiet i Irak.

HOVEDSAKEN: Med dataspill og sosiale medier bygger IS sitt imperium

Senere avarter av denne retningen har til og med hatt kvinnelige politiske og religiøse ledere, og en av retningene (ibadi-muslimer) har overlevd frem til i dag og utgjør en majoritet i Oman.

Denne retningen er ikke nevneverdig voldelig. Rekrutteringen til terrororganisasjoner er minimal, til tross for de samme ergrelser som mange av muslimer har i regionen rundt. En av årsakene kan være fokuset på teologisk toleranse. Dette er en enkel analyse, men likevel interessant med tanke på den voldelige opprinnelsen for denne grupperingen.

Det er derfor ironisk at IS ofte blir døpt khariji, selv om den representerer en avart av voldelig sunni-fanatisk puritanisme. Skal en være etterrettelig i debatten er IS muslimer, primært fordi de kaller seg selv det, men det er ikke etterrettelig å identifisere deres overbevisninger og gjøremål med 'det reelle islam'.

Sjia-retninger

Lederskap og definisjonsmakt har vært en sentral faktor for utallige sekteriske dannelser. Innenfor sjiaislam har den dominante lovskolen kalt ithna ashari (de som følger de tolv imamer) siden 1500-tallet definert den store motpolen til sunni-hegemoniet.

Før denne tiden dominerte Zaydi-sjia (de som følger de fem imamer). Disse hadde en mer egalitær, republikansk tilnærming til lederskap, selv om lederskapet ble holdt innenfor Alid-slekten. Sekten dominerer fortsatt det nordlige Jemen, og er sentral blant Houthi-bevegelsen.

Den tredje største sjia-retningen er Ismaili. En av retningene under denne paraplyen har fortsatt en ledende imam i rett linje fra Muhammed. En annen retning, kalt Mustali/Bohra har et lederskap som hevder å være representanter for en imam som gikk i skjul for flere århundrer siden.

MIN TRO: Den usminkede sannheten om Laial Janet Ayoub

Andre avarter av shia-retningen, som alevi-muslimene i Tyrkia, utgjør en solid andel av befolkningen. Her finner man elementer fra flere bevegelser og religioner, vi ser særlig forbindelser til esoteriske sufi-bevegelser i Anatolia og på Balkan.

Den tyrkiske stat har lenge forsøkt å innlemme alevi-muslimene gjennom å 'sunnifisere' dem. Sørover i Syria har alawittene sitt arnested, som av Assad-regimet er blitt presset nærmere tradisjonell sunni- og shiaislam.

Sunniislam

Sunni-muslimer hevder å ha et presteløst system, men i realiteten finnes det presteskap som utøver en like sterk kontroll. Legitimiteten kommer fra en omfattende teologisk utdannelse.

Ironien er at samtidig som man kritiserer sjiamuslimer for å ha gjort sine imamer ufeilbarlige, eksisterer det hos sunnimuslimer en tanke om at en aalim (en ekspert på teologi) dobler sin belønning hvis han har rett i et religiøst spørsmål, men kun får halv belønning hvis han tar feil.

HOVEDSAKEN: IS venter utålmodig i landsbyen Dabiq i Syria. Her skal slaget stå – som ender med at Jesus leder muslimene til seier

I moderne tid har imidlertid både sunni- og sjiaretningene hatt bevegelser som har prøvd å gjøre troen til lekmannens eiendom. Jamaat-e-Islami og Ikhwan Al-Muslimeen er slike bevegelser blant konservative, mens du finner også mindre bevegelser som Ahle-Quran, som fornekter sekundære kilder, og Neo-Mutazili tradisjonen, som legger vekt på fornuften som redskap i fortolkningen.

Reformasjon og vekkelse

Islamsk eskatologi (endetidslære) har skapt flere små sekter og avarter som enten har opphørt, blitt integrert i ‘mainstream-islam’ eller bevart sin egenart. Tolkningen av Mahdis (en veileder nær dommens dag) ankomst, og Jesu tilbakekomst, har ført til ulike tolkninger og splittelser. De fleste retningene er blitt, og blir fortsatt forfulgte. Andre har en så sterk folkelig forankring at de er en del av det styrende samfunnet.

Mahdist-bevegelser har vært en populær måte å samle folk mot koloniherrer både i Sørøst-og Sør-Asia, Nord-Afrika, langs Nilen og på Afrikas horn. Enkelte slike bevegelser endte opp med makt, som i Senussi-dynastiet i Libya og Mahdi-staten i Sudan, mens andre ble forfulgt slik som Bahai-religionen fra Iran og Ahmadi-retningen i Sør-Asia i Pakistan.

Disse bevegelsene har fortsatt tydelige spor fra de sektene de sprang ut fra. For eksempel følger Ahmadi-muslimer lovtolkningene og teologien til Hanafi-lovskolen innenfor sunniislam – men blir likevel klassifisert av de etablerte retningene som uortodoks og uislamsk.

TRO. ETIKK. EKSISTENS.: Himmelen er blitt overflødig. Men hvilken fremtid kan vi tro på i dag?

De fundamentale doktrinære forskjellene mellom Ahmadi-retningen og de øvrige, viser hvor inkonsistent påvirkning politikken og presteskapets subjektive meninger har hatt. En sammenligning av imamenes status blant sjiamuslimer, og statusen til grunnleggeren av Ahmadi-retningen, viser for eksempel likheter som begge er i like stor strid med sunni-islams lære om at profetskapet er avsluttet med Muhammed.

Likevel er de fleste sunnimuslimer enige om å inkludere sjiamuslimer i ortodoks islam, mens Ahmadi-muslimene blir ekskludert av både shia- og sunniretningen.

Kontekst-avhengig

Tolkningen av islam, med dets mange retninger og tradisjoner, vil alltid være avhengig av tiden, konteksten og hvilke tema som er omdiskutert. Koloniherrenes ankomst til muslimske land førte til en oppvåkning i tanken om militant jihad (ideen om at ikke-muslimer ikke kan regjere over muslimer).

Den rådende debatten handlet om hvorvidt kalifatet faktisk var så nødvendig som enkelte ville ha det til, om staten burde være sekulær, og om moderniteten var i strid med fundamentale verdier i Koranen.

MIN TRO: Wasim Zahid mistet troen på Gud

Denne debatten ser vi fortsatt i vårt norske mikroperspektiv. Sjia-, sunni-, alewi-, salafi- og ahmadi-retningene har sine fundamentale og ikke fullt så fundamentale forskjeller. De krangler seg imellom med en krassere tone enn vi hører fra en del islamfiendtlige stemmer.

Likevel preges debatten mest av de ‘muslimske’ identitetsspørsmålene som reises av storsamfunnet. Her vil motargumentene fra muslimene være nærmest like. Spørsmål som religiøse hodeplagg, homofili, og ytrings- og trosfrihet, definerer den muslimske identiteten og angir hva som vektlegges akkurat nå.

Fleksibel sannhet?

De fleste muslimer argumenterer for eksempel med at siden de er i disapora i Vesten, og en minoritet, så gjelder ikke de regler og plikter som bør gjelde i et muslimsk majoritetsland. Dette innebærer at de ikke vil kreve straff for frafall, homofili eller samleie utenfor ekteskapet, men at dette er et ideal hvis de er i et majoritetssamfunn.

En kan fundere på om man mener Guds straff er avhengig av muslimers evne til å komme i flertall. Eller om sannheten endres av at man lever i et demokrati?

HELLIGHET & HVERDAG: Nedvurderingen av ikke-europeiske kulturer vender tilbake

Slike retoriske spørsmål kan stilles, realiteten er imidlertid at det foregår en livlig og spennende debatt blant muslimer på globalt nivå. Det tar tid å konsolidere et standpunkt og få dannet en ny standard.

Sekter og retninger er her for å bli, forskjeller vil ikke slutte å eksistere. En kan like det eller ikke, men historien, og selv de siste tiårene, viser tydelig at tro alltid er influert av omgivelsene.

Svaret på spørsmålet Mihu mussulman – hvem er muslim? – vil alltid variere. Derfor vil det stå ubesvart hvis ikke definisjonsmakten gis til den som stilles spørsmålet.