Det togløse NSB

Ketil Solvik-Olsen hadde­ ikke sittet mange ­minuttene i ministerstolen før han ba sine folk om å brette opp ermene. Her skulle det satses. Ingen skulle være i tvil om at Frp mener alvor med kravet om at det skal brukes mer penger på samferdsel. Det skulle tas nye kraftfulle grep for å få bygget veier og jernbane raskere. Solvik-Olsen viste seg raskt som en handlingens mann med liten tid.

LES OGSÅ: Han er togets biskop

På strak arm

Det er flere og bedre veier Frp ivrer for. Jernbane har de ikke vært spesielt opptatt av. Det er imidlertid det politiske flertallet på Stortinget. Som minister har Solvik Olsen tatt utfordringen på strak arm. Han går ikke for litt mer penger og flikking på dagens system. Han vil ha revolusjon og har fått med seg Venstre og KrF. De ansatte i NSB fikk hakeslepp da de for første gang fikk høre om den nye jernbanereformen som Stortinget fikk banket igjennom før de tok ferie.

I tillegg til jernbaneavdelingen i departementet skal det opprettes et flunkende nytt jernbane­direktorat som får det overordnede ansvar for å kjøpe togtjenester, sørge for et enhetlig billettsystem og å drive ruteplanlegging. NSB-selskapet Maneta som driver verkstedsvirksomhet, skal legges rett under departementet. Eiendommene skal forbli i Rom eiendom. Et nytt statlig foretak skal ha ansvar for signaler, skinner og den slags. Drift og vedlikehold skal konkurranseutsettes, og det skal hentes inn privat kapital (OPS-finansiering).

LES KOMMENTAREN: Vi elsker NSB

Et slanket NSB

NSB må gi fra seg alle tog og eiendommer. Togførere, konduktører, PC-er, uniformer og litt til er det eneste de får beholde. De mest lønnsomme­ strekningene skal konkurranseutsettes. Det nyslankede bemanningsselskapet NSB må vinne anbud, ellers havner de på historiens skraphaug.

På papiret funger dette aldeles utmerket. Det gjør alle reformer. Til og med verstingene i reformklassen, Nav og Oslo Universitetssykehus, ble fremstilt som et organisatorisk kinderegg på papiret. Listen over land som har dårlige erfaringer med å privatisere det offentlige togtilbudet, er lang. Regjeringen er overbevist om at de har tatt lærdom av feilene andre har gjort og hevder de har lansert «the best reform ever». De fleste av regjeringens utallige reformer handler om å samle ressurser og skape større­, mer robuste enheter. Når det gjelder jernbane, er det motsatt.

LES KOMMENTAREN: Grav opp skamma!

Gulrot og pisk

Den gamle ­Public Management-kulturen, som andre er i ferd med riste av seg, sitter fortsatt i veggene i Samferdselsdepartementet. ­Ingen går så langt i målstyring som kongene i dette miljøet. Her bekjenner de seg dessuten til troen på styring med gulrot og pisk. Solvik-Olsen sa til VG i vår at han vil ha en økonomisk straff når systemer svikter. Direktørene i Jernbaneverket, Elisabeth Enger, kvitterte med å si at hun er veldig positiv til både straff og gulrøtter. Hun tror det vil føre til at togene i større grad går når de skal. Hun må være en drøm av en etatsjef og må regnes til gruppen «sterktroende». Byråkratene utarbeider nok også en håndbok for de reisende slik at de vet hvem som har ansvar for hva. De må ikke klage til NSB hvis det er i infrastrukturforetaket hunden ligger begravet.

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) har i flere rapporter pekt på at det er for dårlig samordning i statsforvaltningen. Dette var Kontrollkomiteen opptatt av i forbindelse med høringen om beredskapen i juni. Den må bli bedre, sa de. Den blir i alle fall ikke bedre på jernbanesektoren. Flere kokker, mer søl – det gjelder selv om byråkratene lager regler for hvem som skal gjøre hva som fyller flere ringpermer. Regjeringen mener det de foreslår vil gi et bedre tilbud til kundene. Kundene har så langt møtt reformen med et gjesp og inntatt «jeg tror det ikke før jeg får se det»-holdningen. Ketil ­Solvik-Olsen lever i håpet. Så langt er det ikke grunnlag for mer enn det.

Følg oss på Facebook og Twitter!