Det hellige 
moderskapet

I vår kultur har unnfangelse, graviditet og fødsel vært forstått som en sammenhengende prosess. Det har ikke vært mulig å ha mer enn en mor. Mens farskap kan være mer usikkert og har vært definert med regelen pater est (at barnets far regnes som den mann mor er gift med), har moderskap alltid vært sikkert.

Kjøtt av hennes kjøtt

Den viktigste kulturelle modellen for moderskap har vært fortellingen om Jomfru Maria som fødte Guds egen sønn. Ifølge teologene var Marias bidrag til unnfangelsen og barnet avgjørende for menneskets frelse. Uten dette bidraget ville ikke Jesus vært sant menneske. Maria måtte derfor være mer enn en rugekasse. ­Mariafromheten i senmiddelalderen utmalte enheten mellom Maria og Jesus kanskje aller tydeligst. Fordi han var vevd av hennes blod, og var kjøtt av hennes kjøtt, kjente Maria Jesu smerter helt fysisk helt til hun sto under korset og så på sin sønns lidelse.

En enhet

Maria var spesiell, men samtidig hadde også vanlige kvinner forestillinger om en sterk enhet mellom seg og fosteret de bar. Enheten kom til ­uttrykk blant annet i forestillingen om «å forse seg». Inntil for et par generasjoner siden måtte den vordende mor beskyttes for sterke og spesielle opplevelser. Det moren så, kunne virke inn på barnet. En gravid kvinne måtte derfor holde seg borte fra steder hvor hun kunne se eller høre noe forskrekkelig; fanger som ble ført til galgen, ­eller lik – da kunne barnet bli grått som et dødt menneske. Å se på en hare kunne gi hareskår, å se på en skjeløyd kunne gjøre barnet skjeløyd. Denne erfaringen av enheten mellom mor og barn samsvarte på et vis med den religiøse fortellingen om enheten mellom Jomfru Maria og Jesusbarnet.

Barnets beskytter

Også for kvinnerettsforkjemperen Katti Anker Møller, var enheten mellom mor og barn et grunnleggende premiss. Da hun proklamerte sin visjon om Moderskapets frigjørelse for ganske nøyaktig 100 år siden, i 1915, var det med ­utgangspunkt i fosterets avhengighet av moren. Det gjaldt i unnfangelsen, hvor man etter oppdagelsen av det kvinnelige ­egget måtte anerkjenne at menn og kvinner bidro likt. Og det gjaldt særlig i utviklingen av fosteret: «Vi nærer det med vort blod, vi gir det vore kræfter, dør vi, dør det. Ingen forbindelse er mere ­intim, ingen eiendom mere ­absolut, ingen besiddelse mere moralsk. Vi kjøper dets tilværelse­ med vor egen, vi sætter vort liv på spil for dets ­eksistens».

Ifølge Anker Møller gjorde det helt unike forholdet mellom mor og barn moren til barnets beste beskytter. Morshjertet var kvinnens sterkeste instinkt. Når noen kvinner allikevel ville fordrive et foster, var det et tegn på en fortvilelse sterkere enn frykten for døden. For Anker Møller ble denne intime enheten en begrunnelse for selvbestemt abort. Ifølge henne var moren nemlig den eneste som kunne fatte ­beslutningen om å ikke føde barnet.

Ingen plikt

Katti Anker ­Møllers vektlegging av enheten mellom morens kropp og fosteret hun bar var i overensstemmelse med den kristne tradisjonen. Men når hun argumenterte at denne enheten gav rett til å ­bestemme om barnet kunne leve eller dø, var dette et brudd. Det er utenkelig i den kristne tradisjon at Jomfru Maria ville svart nei til engelen Gabriels budskap. Hun var den lydige kvinnen som sa ’Ja’ til Guds kall. Katti Anker Møller mente derimot at det ikke skulle være kvinnens plikt å 
føde barn hun ikke orket å bære frem. Det var et valg, og med 
sin egen vilje kunne kvinnen si ’nei’.

Tre mødre

Siden Katti Anker Møllers tid har valgene blitt langt flere enn ’ja’ eller ’nei’ til barn. Siden verdens første prøverørsbarn så dagens lys i 1978, er jomfrufødsler, i betydning reproduksjon uten seksuell aktivitet, blitt en nokså vanlig måte å få barn på. I tillegg åpner teknologien for enda nye muligheter. Når befruktningen skjer utenfor mors­kroppen, er det mulig å involvere flere ulike parter i prokreasjonsakten. Man kan ha minst tre mødre: genetisk mor, fødemor og sosial mor. En enhetlig prosess fra unnfangelse til fødsel er ikke lenger noen selvfølge. I et internasjonalt marked hvor arvemateriale er til salgs og fødekropper er til leie, fremstår moderskapet som fragmentert. Inge Lønnings utsagn i Dagsnytt Atten, «Ingen barn har to mødre, det er vi alle enige om» (06.08.1998) er for lengst passé.

Opphever enheten

De grunnleggende modellene stemmer ikke lenger overens med virkeligheten. For noen er dette ikke noe problem. De ser kanskje bare alle de nye mulighetene som ligger i å overvinne naturen. For andre, som meg, er det urovekkende. Ikke fordi jeg mener at bibelfortellingen skal definere virkeligheten, men fordi jeg tror at virkeligheten, i betydning naturen, har en mening forut for kulturens fortelling. I dagens reproduktive univers er egget selve symbolet på moderskap. Når eggdonasjon tillates, betyr dette mer enn å likestille sæd og egg som biologisk arvemateriale. Det betyr å oppheve betydningen av den privilegerte enheten mellom moren og barnet hun bærer. Det betyr å fragmentere moderskapet som en sammenhengende prosess. Til sist betyr det å endre en grunnleggende modell i naturen så vel som kulturen.