Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Det omfattende rigget rundt kirkevalgene har blitt et problem for Den norske kirke. Kirken brukte over 85 millioner kroner på å gjennomføre valget i 2023, samtidig som valgdeltakelsen sank fra 12,6 prosent til 9,1. Kirken kan spare 42 millioner på gjøre valget heldigitalt, kommer det nå frem i et høringsnotat fra Kirkerådet.
For kirken er demokratiet en arbeidsform, en struktur, og ikke selve saken
Trygge valg
Staters krav til trygg gjennomføring av valg tilsier at valget må skje fysisk. Hvis ikke er muligheten til påvirkning svært stor. Det er lett å se for seg at folk logger seg inn på en datamaskin for å stemme under press, i rus eller helt ubetenksomt, eller at man lar andre stemme for seg. Å møte opp fysisk og være alene i et avlukke vil alltid være sikrere enn et rent digitalt valg.
Når Den norske kirke likevel allerede har åpnet for at man kan stemme digitalt, er denne barrieren brutt. Muligheten til påvirkning er der allerede. Med andre ord er valgordningene i dag ikke på statsnivå, men på foreningsnivå. Den norske kirke er heller ikke statlig, og trenger for eksempel ikke følge Forvaltningsloven.
Her i avisen skrev vi i 2023 om håpløsheten i å være valgmedarbeider i lokaler ingen eller svært få benyttet seg av. Ønsket om å være et skikkelig demokrati er prisverdig, men valgsikkerheten er ikke et prinsipp overordnet alle andre prinsipper, spesielt ikke i et kirkesamfunn.
Alle døpte bestemmer
Valgsikkerhet er ikke noe mål i seg selv. Dypest sett har Den norske kirke demokratiske beslutningsstrukturer fordi Den hellige ånd er gitt alle døpte. Å ta avgjørelser kan dermed teologisk sett ikke være forbeholdt noen få. Ingen kan mer enn andre påberope seg kjennskap til Guds vilje. Dette er sant, men like fullt er Den norske kirkes mål og eksistensgrunnlag ikke å være et demokrati. Demokratiet er en arbeidsform, en struktur, ikke selve saken.
Kirkens kall er og blir å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene, slik det står i Den augsburgske bekjennelsen (CA VII). Det er dette arbeidet det skal brukes penger og ressurser på, ikke tungrodd papirdemokrati. CA følger i samme artikkel opp med tanken om kirkelig minimumsenighet, der man rett og slett ikke trenger være enig om alt, men kan tåle en stor bredde.
Det sant demokratiske i Den norske kirke trenger ikke innebære valg på statsnivå. Det kan like gjerne innebære respekt for uenighet. Vårt Land støtter forslaget om heldigitale valg.
