Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Seks av femten saker på det første møtet til det nye Kirkerådet var unntatt offentlighet. Tallet er altfor høyt, og vitner om en problematisk rolleforståelse i Kirkerådet.
Halvard Sand i Bønnelista mener det vitner om at Den norske kirke er det motsatte av åpen, inkluderende og demokratisk. Sakene som ble unntatt fra offentlighet handlet blant annet om ansettelse av ny kirkerådsdirektør, føringer for budsjettet i 2025, økonomirapport for det første kvartalet i år, mandat for kirkerådslederen, oppnevning av utvalg under Kirkerådet og instruks for kirkerådsdirektøren.
Brekkstang for mer hemmelighold
Den sittende kirkerådsdirektøren Ingrid Vad Nilsen forsvarte prakisen med at mange saker ble unntatt offentlighet denne gangen, men at «det handlar om at det er eit oppstartsmøte der ein mellom anna skal vedta ein del mandat i Kyrkjerådet». Hun forklarte at det også fremover ville bli flere saker med hemmelighold, på grunn av en ny instruks som Kirkemøtet vedtok i år.
Det er gode argumenter mot Vad Nilsens linje for hemmelighold. Det mest opplagte er selvsagt at Den norske kirke ikke er som alle andre virksomheter.
Det handler om å skille mellom Den norske kirke som rettssubjekt på den ene siden, og Den norske kirke som trossamfunn på den andre. Vad Nilsen varslet full transparens i sakene som havnet i trossamfunn-delen, men sa samtidig at «i sakene der Kyrkjerådet har ein styrefunksjon er det ikkje naturleg at sakene er offentlege». Kirkerådsdirektøren understreker at det for henne har vært viktig å gjøre dette skillet.
Skillet – som også kan anses som kunstig – brukes dermed som en brekkstang for mer hemmelighold.
Alle tjener på mer åpenhet
På Kirkerådets møte i februar avviste rådet en formulering som sa at man skulle behandle saker knyttet til Kirkerådets styrefunksjon bak lukkede dører. Det skjedde etter en høringsrunde hvor flere hadde reagert på formuleringen. I behandlingen av saken i Kirkerådet var ingen uenige i at formuleringen skulle strykes.
Likevel svarer Vad Nilsen at hun som kirkerådsdirektør har lagt seg på den linjen av hemmelighold som ble avvist, og begrunner det med at «slik styrer ein i alle verksemder». Det er forståelig at enkelte saker, som ansettelser, må behandles bak lukkede dører.
Det er også gode argumenter mot Vad Nilsens linje for omfattende hemmelighold. Det mest opplagte er selvsagt at Den norske kirke ikke er som alle andre virksomheter. Det er for eksempel gode grunner til å behandle regnskap og budsjett for åpne dører. Blant annet vil det kunne øke engasjementet og tilliten til Den norske kirke.
Det skulle alle være tjent med.
