Religionspolitisk spydspiss

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Denne uken kom nyheten om at Ingrid Rosendorf Joys blir ny generalsekretær i den kristne humanitære organisasjonen Caritas Norge. Dermed er hennes tid i tilsvarende rolle i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) over etter seks år.

STL er i seg selv en viktig dialogisk instans innad i det norske livssynslandskapet, men har også stor betydning utenfor det. Rådet ble stiftet i 1996 og fikk i 2017 sin første generalsekretær i nettopp Joys. Før det hadde hun vært arbeidende styreleder i en lengre periode.

STL og Ingrid Rosendorf Joys har vært en av de viktige premissleverandørene i det generelle livssynspolitiske feltet

Religionspolitikk i støpeskjeen

Og Joys har ikke vært en hvilken som helst generalsekretær. De foregående årene har nemlig det religionspolitiske Norge vært i støpeskjeen. Da kirkeforliket ble vedtatt i 2008, var det med bredest mulig støtte i Stortinget. Men hva som skulle komme etter en statskirkeordning, har det ikke vært like stor enighet om. For i kjølvannet av de endrede relasjonene mellom stat og kirke, har det dukket opp tusen små og store nye saker. Det har ikke alltid vært åpenbart, verken for politikere, eksperter, aktører i livssynsfeltet eller vanlige folk, hva man skal mene, anbefale eller vedta på dette nye feltet.

I 2021 trådte den nye loven om tros- og livssynssamfunn i kraft. En av de viktige premissleverandørene i den prosessen og i det generelle livssynspolitiske feltet, har vært STL. Rådet har under Joys’ ledelse tatt på seg en rolle som talerør for de ulike livssynenes felles interesser i samfunnsdebatten.

Blant annet har Joys tatt til orde for bevegelige helligdager, mange ganger påpekt ignorering av trossamfunnene, kritisert fengselsmyndighetene for å ikke tilby kosher-mat og generelt insistert på tros- og livssynsfriheten der hvor den er truet.

Alle har et livssyn

STL har blitt en tung og viktig aktør på et felt der Den norske kirke før var ganske enerådende, og med det bidratt til at majoritetsblindheten har blitt svekket.

Alt dette er viktig i seg selv. Men disse sakene er også viktige for å synliggjøre at samfunnet ikke har livssynsfrie soner. Det er ikke sånn at muslimer eller kristne er avvikere fordi de tror på noe.

Nei, alle har et livssyn, en veldig stor andel av befolkningen er medlem av et tros- eller livssynssamfunn. Og når alle har et livssyn, blir det tydelig at det ikke er mulig å sette opp motsetninger mellom ikke-tro og tro, og begrense tro til det private rom. Det er like meningsløst som å skulle begrense ikke-tro til et privat rom.

Ingrid Rosendorf Joys’ standhaftige bidrag i offentligheten lar ingen glemme det.