Også i år må vi belage oss på en 17. mai-feiring utenom det vanlige. Barnetogene og de store samlingene med familie og venner må vente enda et år.
Men hva er det egentlig vi feirer? Enkelte føler ubehag ved den sterke nasjonsfølelsen 17. mai uttrykker. Følelsen er forståelig – vi vet at ytterliggående uttrykk for nasjonalisme har vært ødeleggende og konfliktskapende omtrent like lenge som nasjoner har eksistert. Behovet for å definere et «vi» gjennom å støte ut et «de» har vært et tilbakevendende problem – enten man har vist til et nasjonalt «folk», en religiøs gruppe eller noe annet.
Selv om det er riktig å være på vakt mot nasjonalismens sjåvinistiske uttrykk, er det likevel all grunn til å feire Norges grunnlov og alt det vi måtte tenke på som «typisk norsk»
Men selv om det er riktig å være på vakt mot nasjonalismens sjåvinistiske uttrykk, er det likevel all grunn til å feire Norges grunnlov og alt det vi måtte tenke på som «typisk norsk». I en artikkel på forskning.no, sa Pål Ketil Botvar nylig at nasjonaldagen verken er «prega av ekstrem nasjonalisme eller kristendom. Eg vil heller seie at dagen har innslag av ei sunn eller mild form for nasjonalisme og små dosar religion».
Professoren på Universitet i Agder har oppsummert forskjellige undersøkelser og studier om nasjonaldagen, og har særlig vært nysgjerrig på kristendommens rolle under feiringen. Og hans konklusjon er at religionen spiller en mindre rolle under nasjonaldagen nå enn tidligere, selv om det kristne tankegodset er synlig til stede, gjennom innholdet i sangene vi synger og kirkens og prestenes rolle under nasjonaldagen.
Kristendommen stikker dypt
Denne utviklingen er ikke uventet, gitt de generelle sekulariseringsprosessene landet vårt har vært igjennom de seneste tiårene. Som kristne trenger vi ikke nødvendigvis å være triste over denne utviklingen. Skillet mellom stat og kirke er allerede et faktum, og det er naturlig da at religionen spiller en mindre rolle under feiringen, til fordel for betoningen av frihet, fellesskap og demokrati. Man blir ikke mindre kristen eller mindre opptatt av troens betydning om man inntar dette standpunktet.
Den kristne aktivisten Shane Clairborne ba for eksempel i våres om at amerikanske kirker fjernet flagget fra altrene sine. Hensikten var nettopp å betone at de kristne fellesskapet overskrider nasjonale grenser.
[ – Det største savnet er å ikke kunne synge sammen, sier Anita (73) ]
Samtidig er det verdt å merke seg at størsteparten av befolkningen synger med på de faste sangene for nasjonaldagen, og deres kristne budskap. Dette viser etter vår mening hvor dypt kristendommen fremdeles stikker i den nasjonen vi nå skal feire. Vi ønsker alle en flott nasjonaldag!