Denne uka la Europakommisjonen frem en helt historisk rapport. «Our Europe. Our Rights. Our Future» vil bli brukt som grunnlag for utarbeidelsen av EUs barnerettsstrategi. Over 10.000 barn og unge mellom 11 og 17 år har blitt konsultert i forbindelse med rapporten.
Arbeidet er imponerende, og er med på å sette en helt ny standard for hvordan man utarbeider rapporter om barn og unge. At barna selv får fortelle hva som opptar og bekymrer dem er ekstremt verdifullt i denne sammenhengen.
[ Ekstremismeforsker: Vi må gi opp illusjonen om at nasjonen står samlet mot hatet mot Arbeiderpartiet ]
Rettigheter tas ikke på alvor
Flere av svarene gir god grunn til bekymring. Nesten 1 av 5 barn oppgir at de vokser opp med å føle seg triste og bekymret for fremtiden. Nesten 1 av 10 barn lever med psykiske helseproblemer eller har symptomer som depresjon og angst. En tredjedel av barna har opplevd diskriminering eller ekskludering.
Når man tar i betraktning at det er denne gruppen som er verdens fremtid, er det skremmende at det er dette barna forteller om oppveksten sin. «Noen voksne tenker at deres meninger er de eneste rette, og de hører ikke på eller respekterer det vi sier». Det forteller noen av de mange barna som vokser opp i fattigdom i Portugal, og som har vært med å bidra til rapporten.
Vi voksne hører ikke etter. Det er et gjennomgående problem gjennom hele rapporten at barna ikke opplever at rettighetene deres blir tatt på alvor. Og selv om det kanskje høres både fjernt og diffust ut å snakke om slike overordnede problemstillinger, må vi ikke lete lenge for å finne like illevarslende tendenser her hjemme i Norge.
Nå må vi høre etter, på barna og på dem som arbeider tettest på dem.
Vi må lytte og handle
I går gikk 245 norske psykologspesialister og psykologer ut i NRK med en offentlig bekymringsmelding. De norske barnepsykologene er alvorlig bekymret fordi barna og ungdommene våre er i ferd med å bli de største taperne i koronaoppgjøret. Fagfolkene skriver at de nå er vitne til at friske barn blir syke. De peker på spiseforstyrrelser, psykoser, selvmordsproblematikk, vansker i familierelasjoner og økt skolefravær.
Det er svært urovekkende, og sett i sammenheng med den ferske rapporten fra Europakommisjonen, er det liten tvil om at tiden er inne for mer enn tomme ord og lovnader om bedre vilkår for barn og unge. Hvor mange er nødt til å rope varsko før konkrete tiltak kommer på plass?
De norske psykologene og spesialistene etterlyser en kriseplan med tiltak som virker, og som iverksettes umiddelbart. Nå må vi høre etter, på barna og på dem som arbeider tettest på dem. Vi har ikke råd til å la være.