Søndag stemmer spanjolene – igjen. For tredje gang på under fire år må valgtrøtte velgere manøvrere i et kronglete politisk landskap. Ett parti vekker oppsikt.

Vox leder ikke på menings­målingene, men er en vinner ­allerede før stemmelokalene ­åpner søndag. Det ultranasjonalistiske Vox har feid inn i spansk politikk og endret det politiske landskapet.

Før i fjor høst var det få som regnet med at Vox skulle bli en maktfaktor. Leder for det konservative Partido Popular (PP), Pablo Casado, argumenterte med at Vox ikke hadde lokale representanter noe sted i ­Spania. ­Under parlamentsvalget i 2016 fikk de skarve 0,2 prosent.

LES OGSÅ: Alle snakker om populisme. I mai 2019 er det EU-valg.

Sjokk

Men så, i begynnelsen av desember i fjor, fikk de 11 ­prosent av stemmene og vant tolv seter i regionforsamlingen i ­Andalucía. Det sendte sjokk­bølger gjennom landet, fordi Spania ikke har hatt høyre­populistiske ­bevegelser og partier etter ­at regimet til den fascistiske diktatoren Francisco Franco tok slutt i 1975.

Etter desembervalget ble Vox støtteparti for sentrum-høyre­koalisjonen som består av C­iudadanos og Partido Popular i regionen Andalucía.

Og nå bikker det unge ­partiet altså 10 prosent på meningsmålingene nasjonalt, er på ­alles lepper, og kan ende opp med 30 plasser i nasjonalforsamlingen i Madrid. Også når det ikke er til stede, får ­partiet oppmerksomhet. Som under TV-­debatten ­mellom ledende ­politikere ­tidligere i uka. Vox var utestengt fra debatten ­fordi de ikke har ­representanter i ­parlamentet. Partiet samlet i stedet 5.000 tilhengere på en tyrefekterarena i Madrid.

Partiets kjernesak er et sterkt, sentralisert Spania. Parti­lederen Santiago Abascal har under­streket at valgkampen ikke handler om «høyre mot venstre, men om Catalonia eller Spania. Vox sier bastant nei til selvstendighet for regionen Catalonia.

Vox er også motstandere av like­kjønnet ekteskap og vil ha strengere abortlov. Partiet vil også fjerne en lov som går på vold mot kvinner, og erstatte den med en familievoldslov. Det vil ikke være diskriminerende mot menn, som de sier. Partiet vil ­endre våpenlovgivningen, slik at de som skyter inntrengere hjemme, ikke blir straffeforfulgt.

De vil at Spania skal føre en langt tøffere innvandrings­politikk; færre skal slippes inn.

LES OGSÅ: Det er lettere å selge fortida enn framtida. Men høyrepopulismens hang til nostalgi kan være farlig.

Under radaren

På en måte kan man si at partileder ­Santiago Abascal med Vox har gått­ ­under radaren. Det i en tid hvor de ­fleste europeiske landene har sine høyrepopulistiske partier – som i stadig større grad er med å dominere politikken. Ikke fordi de har flertall, men fordi de tar plass, roper høyt og «tvinger» andre til å endre eller tilpasse politikk og retorikk. Men i Spania har Franco-fortiden «vaksinert» dem mot ytre høyre-partier vi ser i resten av Europa. Til nå.

Årsakene til at ytre høyre for første gang siden Francos død har en plass i spansk politikk, er ­flere. Statsminister Pedro ­Sanchez sa nylig at Spania alltid har hatt ytre høyre, men at de har vært «gjemt» i de andre ­konservative partiene – som Partido Popular (PP). De har «holdt lokket på», fordi partiet hadde plass til alt fra konservative sentrumsfolk til ­nostal­giske fascister, mener Berta Barbet, som er ­redaktør i analyse­byrået ­Politicon i ­Barcelona. ­Professor ved Universidad de Léon i ­Madrid, Agustin ­Menéndez, kaller fremveksten av Vox «unik».

– Spansk politikk har vært ­dominert av moderate ­krefter, med et tydelig alternativ på ­høyre- og venstresiden, sier han til Aftenposten.

Selvstyre

Nå er det ­politiske landskapet mer fragmentert. På søndag skal 37 millioner ­spanjoler finne ut hvem de skal s­temme på. Og selv om stats­minister ­Pedro Sanchez leder på meningsmålingene, er det ­ingen garanti for ny tillit. De siste ­målingene før valget gir regjeringspartiet PSOE en oppslutning på rundt 29 prosent, mens ­konservative PP har rundt 20 prosent. Det ­liberale Ciudadanos vaker rundt 15 ­prosent, venstrepartiet Podemos på 13 prosent.

Og Vox, altså, på rundt 11 ­prosent.

Den 47 år gamle Pedro ­Sanchez og hans parti PSOE tok over som statsminister i fjor ­sommer, ­etter at de katalanske ­partiene og venstrepartiet ­Podemos gikk sammen og felte ­Mariano ­Rajoy på grunn av en ­om­fattende ­korrupsjonsskandale. Men ­allerede i februar måtte ­Sanchez skrive ut nyvalg, da det ble klart at regjeringens forslag til statsbudsjett ikke ville få flertall. De katalanske partiene nektet å stemme for budsjettet så ­lenge Sanchez ikke åpnet for forhandlinger om økt selvstyre for ­Catalonia.

Taper Sanchez valget på ­søndag, får han den tvilsomme rekorden i å regjere kortest tid.

LES OGSÅ: Den høyrepopulistiske bølgen som skyller over Europa er drevet av særlig én faktor: Ideen om at ett etnisk folkeslag er nasjonen.

Makt

Statsminister Pedro Sanchez gjør det han kan for å advare velgerne som vil stemme på andre enn ham – for de vil være avhengige av støtte fra nettopp Vox. I Spanias fragmenterte politiske landskap kan velgerne gjøre Vox og Santiago Abascal mektige på søndag. Han kan bli tungen på regjeringsvektskålen. 44 år etter at El Caudillo sovnet inn.