Vi vant. Kjære venner, vi har en stor kamp bak oss, vi sikret en historisk seier. Vi har en mulighet, vi skapte oss en mulighet til å beskytte Ungarn. Det sa statsminister Viktor Orbán etter sin tredje, strake seier i april i år. Radikal nasjonalisme og å nøre opp under frykten for muslimer, var kjernen i valgkampen. Orbán vil være folkets stemme, den sterke mann som beskytter den kristne, europeiske sivilisasjon som er under press, i følge ham.

«Reformer»

EU-landet Ungarn er et eksempel på et land der en folkevalgt leder stiller spørsmål ved demokratiets grunnleggende spilleregler, og faktisk trekker landet i en illiberal retning.

- Man holder - og vinner - valg og framstår som et helt ­legitimt demokrati. Men så tas en hel rekke mekanismer i bruk, som budsjettkutt og pensjons­regler, for å binde opposisjonen. Det er strategien, og den virker, sa jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde til Vårt Land i høst.

For det er det som skjer i Ungarn, og i Polen: Såkalte «reformer» som svekker domstolenes uavhengighet. En av reformene var tvungen pensjonering av dommere over en viss alder. Lover som ghør det straffbart eller kostbart for frivillige organisasjoner å hjelpe migranter og flyktninger er vedatt.

– For noen år siden ville ingen ha trodd at dette kunne skje, sa en bekymret Jyrki Katainen, EU-kommissær fra Finland.

Ikke i randsonen

Ungarn er et godt eksempel på hvordan nasjonalistiske og høyrepopulistiske partier går fram i store deler av Europa: I Polen og Italia, Østerrike, i Nederland og Sverige, i Hellas, Frankrike og Tyskland – og altså Ungarn. De vinner ikke nødvendigvis valg eller havner i regjering, men de gjør det mye sterkere enn før. Da Alternativ für Deutschland (AfD) ble tredje størst ved valget i fjor høst, var det første gang siden krigen et parti på ytre høyre er representert i den tyske nasjonalsforsamlingen. Delstatsvalg i 2018 har befestet Afds posisjon, og er et godt bilde på hvordan høyrepopulistiske partier ikke lenger er i randsonen av politikken, men en politisk kraft som må regnes med.

Hver fjerde velger

Hver fjerde europeer stemmer populistisk i en eller annen form, og støtten til høyrepopulistiske partier har tredoblet seg de siste 20 årene. Det viser en oversikte den britiske avisa The Guardian har gjennomført i en serie om populisme i høst.

Hvorfor er det slik? En av Europas mest anerkjente eksperter på populisme, Cas Mudde svarer slik: Finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015, sier han.

– Populisme-begrepet eksploderte, mener Mudde, i etterdønningene etter Brexit-avstemningen og Donald Trumps seier i 2016. The Guardian bemerker at ordet populisme toppet seg i Google-søk i januar 2017.

Tynn ideologi

Definisjonen er at populisme kan beskrives på mange måter, men kjernen er kampen mellom folket (de gode) og eliten (de onde). Populistene snakker for hele folket og lover å sette nasjonen først. Cas Mudde kaller populisme en «tynn» ideologi, et tankesett, som må være knyttet til andre, tjukkere ideologier, som for eksempel nasjonalisme, rasisme eller sosialisme. Nasjonalisme-ekspert Cathrine Thorleifsson kaller det en strategi. En snever definisjon av populisme er en autentisk representasjon av vi – folket – mot den «korrupte eliten».

Uansett definisjon, er det viktig at «eliten» må forstå at folk har en legitim rett til å være bekymret. Eller at følelsen av frykt – og å miste kontroll over eget liv og jobb, gjør folk usikre. Man må møte den angsten globaliseringen har påført mange, og ikke feie det under teppet. Kanskje det er en feil man gjør når man kritiserer populisme: Under overflaten er det mer enn innvandringsfrykt, men populistpartiene spiller på det.

I lufta

Mot slutten av 90-tallet ble nesten alle demokratier styrt av sentrum-høyre. Hvorfor var det sånn? Det lå i lufta, mener Yascha Mounk. I høst var statsviteren og forfatteren i Oslo og snakket om populisme. Tidsånden, sa han, det var noe i lufta som favoriserte et politisk sentrum. Nå er det igjen «noe i lufta». Denne gangen heller stemningen, hvis man kan være så generell, mot økt støtte til populistpartier, særlig på høyresida.

Hans håp er at det vil bli svakere etter hvert. Men fortsetter det i samme tempo som i dag, kan flere land bli dominert av høyrepopulister. Han trekker også fram Ungarn, at de faktiske har mistet deler av sitt demokrati. Hva kan bli det neste? Når en mann som Orban, en gang – uungåelig – mister sin karismatiske autoritet, hva gjør han da? Skal han beholde like stor makt, må en systematisk undertrykkelse til. Dersom folk blir redde for å si hva de mener om styret når de er i butikken eller på bar, da kand et hende de kjenner undertrykkelsen på kroppen, og da kan protestene komme, sier Mounk.

I mai 2019 er det valg i EU-parlamentet. De 751 setene i kammeret kan fylles med flere høyrepopulistiske politikere enn noen gang før.