Folket – det er vi, ikke dere

«Barna våre lager vi selv»

«Burka? Vi liker bikini»

«Vi trenger ikke den typen flerkulturell masseimmigrasjon som foregår på grensene våre».

«Angela Merkel den største lovbryteren i tysk historie fordi hun lot flyktninger komme inn i landet.»

Sitatene fra ungarske og tyske politikere er eksempler på det alle høyrepopulistiske partier i Europa har til felles: Motstand mot innvandring.

Autentisk

Det er mange merkelapper på uttalelser som dette. I Europa kaller vi det ofte ultranasjonalisme, rasisme og fremmedfrykt.

Men grunntanken, eller ideologiens bakteppe, handler ikke «bare» om fordommer mot andre, men også et syn på hvordan en nasjon bør bygges opp og drives. Og: Hvem skal være en del av den. Da snakker vi om nativistisk populisme. Det er ideen om at ett etnisk folk representerer det autentiske og moralske, og dermed en avvisning av innvandring og minoriteters rettigheter.

Antropolog ved C-Rex, Senter for ekstremismeforskning, Cathrine Thorleifsson, forteller at nativisme per definisjon er ekskluderende. Det er tanken om det opprinnelige, rene folket som skal beskyttes.

LES OGSÅ: Alle snakker om populisme – men hva er det egentlig?

Opprinnelige

Fremveksten av høyrebevegelser i Europa i dag handler mer om nativisme enn populisme. Det mener Elisabeth Ivarsflaten. Hun er professor ved Universitet i Bergen og Thorleifssons kollega på C-Rex. Hun har forsket på høyreekstremisme i 15 år.

– Nativismens idé er å beskytte en kulturell gruppe i en nasjon; de innfødte, de opprinnelige innbyggerne. Og man må beskytte deres måter å leve på, deres rettigheter, mot andre kulturer, utdyper hun.

Autoritært

Og da skinner populismens framgang i et enda grellere – og farligere – lys. Når populister snakker om det egentlige folket, blir det autoritært og undertrykkende. For ved å bevare en reaksjonær forestiling om hva som er viktig ved en nasjon, må enkelte grupper dermed utelates. Vi trenger ikke gå utenfor vår egen stuedør en gang, poengterer Cathrine Thorleifsson: Den norske nasjonen ble til gjennom diskriminering og marginalisering av norske jøder, samer og romfolk.

– Bare se på den norske stats involvering i deportasjonen av norske jøder under krigen. I mange år ble ikke dette snakket noe særlig om i offentligheten. Dette støtter jo også teorien om at nasjonalstater glemmer den volden som ble begått, et «historisk hukommelsestap.»

– Å glemme er en viktig del av nasjonsbyggingsprosesser, sier Thorleifsson.

LES OGSÅ: Demokratiet under press

Fra USA

Det var i USA – en nasjon som er bygd opp av bølger med innvandring, begrepet dukket opp med «The Native American Party» og «Know Nothing»-bevegelsen midt på 1800-tallet.

Frykten for katolsk innvandring fra land som Frankrike, Italia og Irland ville true den «innfødte» protestantiske befolkningen. Uten at de tenkte mye på at de selv var innvandrere til et land. De ville begrense innvandring, ved blant annet å bare la amerikanskfødte ha politiske verv.

– All nativisme jeg vet om har oppstått som en motstand mot innvandring. Det er ikke så rart at det oppsto i USA, sier Elisabeth Ivarsflaten.

Hun mener vi trenger å bruke begrepet om det som skjer i Europa også.

– For nativistiske bevegelser er innvandring negativt og grunnlaget for problemene i et samfunn, og kan løses – ved at innvandreren må dra, sier hun.

Globalisering

Dermed blir historien at det er innvandrerne som har skyld når samfunnet endrer seg. Både Ivarsflaten og Thorleifsson trekker fram de økonomiske og samfunnsmessige endringene verden har vært gjennom de siste 30 årene som en av årsakene til at folk er mottagelige for høyrepopulismens ekskluderende ideer og tanker i dag.

– Alle land i verden har kommet mye tettere på hverandre. Hva vi gjør i vårt eget land får ikke bare konsekvenser der vi er. Starter vi krig i Midtøsten kommer flyktningene hit, sier Elisabeth Ivarsflaten. Hun viser til Norge, hvordan samfunnet har endret seg religiøst, etnisk og kulturelt fra 1980 til i dag.

– Det er en enorm endring, på svært kort tid, bare 30 år sier hun.

Verden har krympet og henger tettere sammen i globaliseringens tidsalder. Grensene er mer ubetydelige. Høyrepopulistene lokker med et trygt avsondret land, enklere og ikke så uforutsigbart.

Cathrine Thorleifsson sier at konsekvensen av denne dype, samfunnsmessige omveltninger er en opplevelse av avmakt og avstand til overnasjonale institusjoner, som for eksempel EU.

– Mye av dette går rett på demografi, forestillingen om at det foregår en befolkningsutbytting, eller at Europa står foran en demografisk vinter, sier hun.

Tapernes opprør

Da er det lett å henge bjella på feil katt. Du mistet ikke jobben på grunn av at utlendinger tok den fra deg, men fordi fabrikken ble automatisert, for eksempel.

– Populismen er globaliseringstapernes opprør. Spesielt for menn, ettersom mange typiske mannsyrker i industri og transport er lagt ned eller rasjonalisert bort, sier Elisabeth Ivarsflaten.