Unnskyld, hilsen kirken

Unnskyld! sa daværende domprost Helge Schmidt.

Mange av tilhørerne brast i gråt. Selv om det var lenge siden, hadde uretten preget hele livet deres. Smerten var der fortsatt, men på en annen måte akkurat nå. En representant for Den norske kirke hadde beklaget. Han hadde sagt at det var galt, det som skjedde.

Scenen er fra Kristiansand domkirke, 2008. Tilhørerne var tidligere barnehjemsbarn. På 50- og 60-tallet hadde de bodd på byens barnehjem, drevet av blant annet Den norske kirke og tilknyttede kristne organisasjoner. De hadde blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Hvorfor var domprostens beklagelse så viktig? Fordi det er én ting som er verre enn urett, det er urett som ikke blir gjenopprettet. Når den skyldige ikke kan straffes, enten fordi forholdet er foreldet, eller fordi uretten ikke er straffbar i juridisk forstand, kan en erkjennelse av uretten, en bønn om unnskyldning, være viktig.

LES MER: Advarer kirken mot for store ord om helbredelse

Hvor går grensen?

De fleste er enige om at Helge Schmidts beklagelse til barnevernsbarna var på sin plass, selv om han ikke var personlig involvert i uretten. Men noen ganger blir det debatt. Skal kirken drive og beklage hele tiden?

I forrige uke beklaget Per Arne Dahl at Den norske kirke har «forsømt kirkens helbredende tjeneste». Uttalelsen ble tolket som en unnskyldning til «Snåsamannen», Joralf Gjerstad.

[ LES HELE TALEN TIL PER ARNE DAHL HER ]

Beklagelsen er blitt kritisert. Leder i Katolsk studentlag, Erik A. Steenhoff, mener unnskyldningene ikke tjener noen hensikt: «For de folkekirkelige vil beklagelsene fremstå som desperate forsøk på å innynde seg folket. For de antikirkelige vil ingen beklagelse være god nok», skrev han i Vårt Land i forrige uke.

Men mottakerne for kirkelige beklagelser er verken «folkekirkelige« eller «antikirkelige», men de som er blitt såret. I biskop Dahls tilfelle de som kom til kirken med ønske om å bli bedt for. De hadde lest i sin bibel at kirken kan be for syke, men ble møtt med avvisning fordi kirken ikke våget ikke å ta sin egen tro og tradisjon på alvor.

For å si det på godt norsk: Du føler deg dum etter en slik avvisning. Du kommer nødig igjen.

For noen av disse kan kirkens beklagelser bety at de igjen kan oppsøke en gudstjeneste uten den bitre følelsen et sted dypt der inne. Betyr det noe? Selvsagt gjør det det.

Historien endres

Noen beklagelser er knyttet til hendelser for mange hundre år siden. I 2010 ba Det lutherske verdensforbund om tilgivelse for forfølgelse av baptister på 1500-tallet. Jeg kjenner selv kristne som har fått sitt syn på den lutherske kirke definert av slike hendelser. Beklagelsen endret historien. Det ble lettere for dem å forholde seg til lutheranere. Selvsagt betyr det noe.

I fjor ba pave Frans om tilgivelse for kirkens forfølgelse av den kristne bevegelsen «Valdenserne» på 1500- og 1600-tallet. Selv om det kom altfor sent, må det ha betydd enormt for nåværende medlemmer av valdensiske kirker. Kanskje også for andre religiøse bevegelser, som har følt seg forfulgt av Den katolske kirke. Historien er ikke lenger den samme.

Kirkens utvikling har i stor grad fulgt samfunnsutviklingen. De samme feilene som har vært gjort i samfunnet, er gjort av kirken. Det gjelder behandlingen av etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, det gjelder synet på kvinner, på suicidale, og så videre. Selvsagt skyldes feilene virkelighetsforståelsen den gangen. I dag ser vi annerledes på det. Betyr det at kirken er fritatt fra skyld og kan droppe oppgjøret?

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Trygghet

Svaret synes å avhenge av to forhold. For det første: egen trygghet. Du får sjelden frivillige beklagelser fra en organisasjon som selv kjemper for sin berettigelse. Noen ganger kan unnskyldningen få erstatningsrettslige konsekvenser. Det står ekstra respekt av organisasjoner som sier unnskyld når de selv er i en utsatt posisjon.

Her står det lille kirkesamfunnet DELK som et lysende eksempel. I 1995 ba ledelsen nåværende og tidligere medlemmer om tilgivelse for unødig strenge regler og holdninger som ble opplevd som fordømmende. Noen hadde forlatt trossamfunnet på grunn av dette.

DELK kunne gjennomført endringene i det stille, det er det vanligste. I stedet tok de ansvar og beklaget offentlig. Jeg har snakket med nåværende og tidligere medlemmer som fortalte om et før og et etter denne beklagelsen. Den betydde enormt.

Det bringer oss til den andre forutsetningen for beklagelse: Du må rett og slett bry deg om de børene folk bærer. Slik kirken skal gjøre. Dessverre er det slett ingen selvfølge at den gjør det. Vi har nok av eksempler på det motsatte.

Når den gjør det, fortjener den støtte.

Likte du denne artikkelen? Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.