Kommentar

Tro som skaper smerte

Noen kristne sier nei til det andre opplever som fint og vakkert. Hvordan er det overhodet mulig å stå for en slik teologi?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Alf 
Gjøsund

Religionsredaktør

De har et hav å øse av, journalister som vil skrive saker om at ­menigheter og religiøse organisasjoner har et konservativt syn på homofili. Når jeg skriver dette, er Indre­misjonsforbundet i hardt vær på Sunnmøre på grunn av verdi
dokumentet til en ny folkehøgskole. I tillegg kommer alle boikottsakene­ som har preget de siste ukene. Bare i januar har ­avisene hatt minst 870 artikler om homofili, svært mange av dem med denne vinklingen. Det er et høyt tall.

En journalistisk regel er at dekningen av en sak skal inneholde svar på de seks viktigste spørreordene: hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Det siste spørsmålet ignoreres stort sett alltid i slike saker. Men skal vi leve sammen med ulike syn i et samfunn, trenger vi å forstå. Derfor er hvorfor kanskje er det viktigste spørsmålet i religionsjournalistikken.

Hvorfor tenker religiøse som de gjør – i dette tilfellet en del kristne? Spørsmålet besvares som oftest med bibelsyn. Man ønsker å forholde seg til Bibelen som en rettesnor. Hvor mye kultur og tradisjon betyr for hvordan vi leser denne boken, er de færreste av oss veldig bevisste på, men tradisjonelle kristne mener den er tydelig på at ekteskapet er for to med ulikt kjønn.

Nådeløst

Denne artikkelen skal ikke handle om dette spørsmålet. I stedet skal den handle om den brutale og nådeløse teologien som ligger bak: selve årsaken til at noen kristne kan oppfordre mennesker til å si nei til noe som oppleves som fint, og si ja til et liv i selvfornektelse, selv om det kan være så krevende at det ikke er til å holde ut.

Den teologien er et grunntema i kirkens budskap. Den har ­preget forkynnelse og kristent liv siden de første menighetene ble startet for 2.000 år siden. Den preger fortsatt kirkens budskap, men fordi den sjelden nevnes ­eksplisitt, blir kirkens morallære hengende litt i løse luften. Personlig skulle jeg ønske vi hørte mer om temaet. Det har noe viktig å fortelle oss, uavhengig av hvilket syn vi har på ekteskap og seksualetikk.

Dette temaet er lydighet. Troens­ lydighet. Akkurat nå leser jeg om dette temaet i et kapittel av boken Ditt hellige rom av Christopher Jamison. Han er abbed i Worth Abbey, klosteret som ble kjent for hele Storbritannia gjennom BBC-serien The ­Monastry. Boken er oversatt av Knut Grønvik, en prest som lever godt med flere syn på spørsmålet om likekjønnede ekteskap.

‘Lydig frihet’

Troens lydighet gjør mennesket fritt, mener Jamison. Han snakker ikke om blind lydighet, som for eksempel kan være «å legge sitt liv i en sektleders hender, og så bli fratatt retten til å gjøre sine egne valg». Han snakker heller ikke om ubevisst lydighet – mot ­sosiale forventninger, mot behov som skapes i forbrukersamfunnet, mot kortsiktig egosentrisk begjær – noe vi alle i større ­eller mindre grad praktiserer. Skal mennesker bli frie, må de velge selv hvem eller hva man er lydige mot, mener han.

Troens lydighet er et valg. Det handler om å velge Kristus, om å velge de dypeste verdiene i ­livet, det som ikke begrenser min ­mulighet til å være den Gud hadde tenkt at jeg skulle være. Jamison kaller det lydig frihet.

Jeg tror vi mennesker trenger dette perspektivet, selv om lydighet mot Kristus også kan være svært krevende. Den krevende biten er behandlet grundig i dåpsteologien. Ikke den lutherske, baptistiske, katolske eller ortodokse dåpsteologien, men den kristne dåpsteologien. Denne teologien er  brutal og ­nådeløs. Ikke mot meg, men mot «det gamle mennesket».

«Det gamle mennesket» er den delen av oss som får oss til å tenke­ vonde tanker (for eksempel hat eller egoisme), ord (for eksempel løgn eller baksnakking) og gjerninger (for eksempel utroskap eller forurensning). Og som får oss til å være sløve og likegyldige i stedet for å tenke, si og gjøre det som er godt.

Drukning og korsfestelse

I noen år har kirken – av årsaker det er mulig å forstå – snakket mindre om synd. Nå er dette i ferd med å snu. Man har innsett at det ikke finnes noe bedre ord på alt det vonde vi kan utsette oss selv, andre og skaperverket for, og som derfor også kan ødelegge relasjonen vår til Gud.

Dåpen symboliserer at vi blir vasket rene for dette. Men den symboliserer også at dette «gamle mennesket» blir drept og ­begravet, eller «druknet» som man gjerne sa. Det var derfor man opprinnelig dyppet mennesker helt ­under vann (noe man senere sluttet med i en del kirker fordi kirkene var så dårlig oppvarmet og vannet så styggelig kaldt, men det er en annen historie). Å leve i ­dåpen er hver eneste dag å drukne det gamle mennesket gjennom å ­bekjenne synden, be om tilgivelse og vende seg bort fra den.

Et annet utrykk for det samme er at «det gamle mennesket» er korsfestet. Tradisjonell forkynnelse – vi snakker fortsatt ikke bare om luthersk pietisme, men like mye om katolsk og ortodoks hellighetsforkynnelse – har lagt vekt på at korsfestelse er en pinefull og langsom død. Det innebærer å si nei til synden, i lydighet mot Kristus, uansett hvor vondt det gjør. Det er uansett ikke vondere enn alt det Jesus gjennomgikk for oss, fra han kom til jorden til han døde. Særlig døden blir vektlagt. Den representerer langt mer enn vanlig fysisk død; først og fremst Guds oppgjør med alt vondt i verden.

Hva vi skal si nei til og hva vi skal si ja til, er sjelden spesifisert i den tradisjonelle forkynnelseslitteraturen, for alle menneskers liv er nemlig forskjellige. Lydigheten mot Kristus skulle velges uansett hvor mye det måtte koste.

Målet med livet

Det teologiske poenget er altså ikke å være hjerteløs mot sine medmennesker. Slik kan det fort framstå når man forsøker å definere konkret hva andre skal si nei til. Hovedpoenget er å være hjerteløs mot det hjerteløse i oss selv, mot det som hindrer oss i å oppfylle livets hensikt.

Poenget er også å oppmuntre de som ønsker det, til å søke det samme. Og minne hverandre om at vi ikke er alene i denne prosessen, i så fall ville det gått nedenom og hjem med oss. Men Kristus er sammen med oss, hele tiden.

For noen uker siden var jeg i gravferden til Vårt Lands kanskje mest betydningsfulle, ­redaktør noensinne, Thor Bjarne Bore. Det var en gripende seremoni der Bore selv hadde valgt ut salmene og sangene.

Ingen vil beskylde Bore for å være en livsfornektende mørkemann. Likevel ønsket han den gamle gospelsangen «Just a closer walk with thee» skulle synges i kirken. De første linjene oppsummerer tonen i denne hellighetsforkynnelsen på en enkel måte: «I am weak but Thou art strong. Jesus keep me from all wrong.»

Det er mulig å forkynne dette temaet i kristendommen på en dømmende og hjerteløs måte. Det skjer når hovedpoenget kommer i bakgrunnen – at Gud, som kjenner oss og ser alt, dømmer ikke.

For Gud er ikke nådeløs, Gud er det motsatte. Det er ingen ting Gud ikke tilgir. Egoisme, likegyldighet, baksnakking, det som skader oss selv og det som skader andre, alt er gjort opp for overfor Gud. Derfor hører du sjelden noen si at livet som kristen er vondt og smertefullt. Du hører langt oftere det Thor Bjarne Bores ektefelle Marie sa da hun sterkt og vakkert oppsummerte det aller viktigste for sin avdøde ektefelle da hun avsluttet seremonien i kirken: «Livet med ­Jesus er det beste livet.»

LES FLERE KOMMENTARER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar