«Sentraliseringspolitikken er som en blodigle»

Kirsti Bergstø

Nestleder i SV

Om ei blodigle suger seg fast, kan såret ­fortsette å blø i ti timer. Sentraliseringspolitikken ­ligger som ei blodigle over mange av landets lokalsamfunn. Fiske­rettigheter forsvinner fra kystsamfunn, utdanningstilbud ­legges ned i distrikta og ­tjenester flyttes lenger vekk fra folk.

Ressurser og arbeidsp­lasser, selve levegrunnlaget, suges gradvis ut.

Mindre lokalkunnskap

­Regjeringa har gått løs på norges­kartet med viskelær. ­Omkalfatringa blir møtt med alt fra likegyldighet til sterk ­motstand, sistnevnte ser vi aller mest av i nord. I lys av h­istoriske erfaringer med sentralisering er det langt ifra overraskende.

Regionale utviklingsmidler kuttes over en lav sko. Fiskerikontor legges ned fordi r­egjeringa mener det er viktigere at de ­ligger vegg i vegg med et universitet enn i fiskerisamfunn. Kyst­radioen, en del av trygg­heten til alle som f­erdes på sjøen, er lagt ned i både Vardø, Florø og Tjøme med ­begrunnelse om at det trengs mer robuste fagmiljø. Lokalkunnskap er visstnok ikke viktig lenger.

Floskler

Skattekontor ­legges ned, sjøl om det med dagens tekno­logi ville vært fullt mulig å heller flytte nye oppgaver til kompetansemiljø i våre lokalsamfunn. Det har lenge vært en kamp å sikre at statlig ansatte ­erstattes når folk slutter i jobben. Framtidige arbeidsplasser er det ingen garantier for.

Funksjoner, som innkjøp til Forsvaret, sentraliseres og ­ender i sør, sjøl om nærhet gir bedre ­kontroll og oversikt. Ei regjering som ikke verdsetter lokal kunnskap, nærhet og forankring i forvaltninga, har heller ingen troverdighet når det serveres floskler om flere oppgaver ut i landet og behov for sterkere fagmiljø.

Tvang

Stortingsflertallets sammenslåing av Troms og Finnmark var et tvangsvedtak som gikk på tvers av folkeviljen i nord. Det er arrogant å mene at kartet tegnes bedre på et skrivebord i Oslo enn av de som bor og lever i terrenget.

Folk har ei velbegrunna frykt for at sammenslåing skal virke sentraliserende og at kjøttvekta på sikt vil rå. Avstanden mellom folk og folkevalgte blir uunngåelig større i dette enorme området. Derfor var det fullt forståelig at fylkestinget i Finnmark lenge satte seg på bakbeina og nektet å gjennomføre tvangssammenslåinga.

Men som kjent krøp Troms Ap og Finnmark Ap inn på bak­rommet og kom ut med en avtale som likevel satte prosessen i gang. Knefallet skjedde etter massivt press fra regjeringshold, og har ført til store splittelser internt i partiet.

Noen mente at det var udemokratisk og feil ikke å rette seg etter et stortingsvedtak. Tvangssammenslåinga var et demokratisk fatta vedtak på den måten at det hadde et stortingsflertall bak seg. Det var likevel et demokratisk overtramp fordi de det gjelder ikke ble hørt.

Folkevalgte i Finnmark og Troms fikk aldri uttale seg om saken i forkant gjennom formelle kanaler som høring i Stortinget, men måtte komme med sine reaksjoner i media i ettertid. Man styrker ikke demokratiet ved å overkjøre folkeviljen. Gode samfunn bygges på tillit, ikke på tvang.

Bør oppløses

Det er ikke bare i nord regjeringa møter motstand. Også i Viken gjorde lokal­politikere forsøk på å utsette tvangssammenslåinga. Viken er en ­konstruksjon som totalt ­mangler legitimitet, rasjonalitet og folkelig forankring. Det bør ikke o­verraske noen at et overveld­ende flertall av befolkninga på 1,2 millioner er negative til sammenslåinga.

Når sentraliserende tvangs­politikk feiler, er det ingen grunn til å la galskapen suge seg fast. En nøye gjennomgang av hele regionreformens innretning og konsekvenser er nødvendig, men en oppløsning av Viken, Troms og Finnmark bør imidlertid skje umiddelbart når et nytt stortingsflertall er på plass.

Da er det avgjørende at folke­valgte i nettopp disse r­egionene ikke ser det som sin oppgave å være flinkest i klassen til å ­administrere høyrepolitikk – med mindre det er høyresida de stiller til valg for.

Om blodigler plasseres riktig kan de sikre blod til områder og kroppsdeler med dårlig blodgjennomstrømning. Derfor har de lenge hatt en viktig medisinsk funksjon.

Kan de stimulere blod kan de stimulere motstand. Forsøk på å tappe livsgrunnlag fra lokalsamfunn må møtes med livskraft, ikke avmakt. Det er tid for å ­kjenne motmakt bruse i nytt blod.