Rettsstat og rettsfølelse

Det var ikke mange som trodde at Anders Behring Breivik ville få medhold i saken han har reist mot staten. Hans opptreden i rettssalen vitnet om at han ville bruke saken til å fremme sin politiske agenda og at diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse virket sannsynlig.

Men dommeren har sett bort fra både dette og hans grusomme handling og vurdert ham som hun ville vurdert enhver fange. Slik objektivitet er en rettsstat verdig.

Lurer du på hva rettssaken egentlig handlet om? Da anbefaler vi denne artikkelen. 

Rettsfølelsen

Men dommen bryter like fullt med rettsfølelsen. At det skal være terroristens menneskerettigheter som er brutt, skurrer i de aller flestes ører. Og oppslagene i utlandet tyder på at man ser med undring på en stat som kan behandle en som har drept en mengde barn og unge på denne måten.

Om dommeren virkelig har rett i at sikkerhetshensyn ikke er tilstrekkelige til å begrunne soningsregimet, vil kunne bestrides. Det avhenger av hvor farlig man mener han er – og derfor bør nok dommen ankes.

LES MER: Skal granske høyreekstreme kristne

Nazistisk

Det Breivik virket mest opptatt av å oppnå, var å få kommunisere med likesinnede. Han ønsker å bli en lederskikkelse i en nazistisk bevegelse. Og han ønsker å få seg en nazistisk ektefelle.

Å hindre Breivik fra å skape en bevegelse som deler hans idealer, er et av de viktige hensynene for den norske staten. Når hans advokat nå utlegger dommen som et krav om at han må få mer kontakt med andre mennesker, så må ikke det bety at dette hensynet får vike.

Under rettssaken var det andre som satt på strenge soningsforhold som ønsket at denne saken skulle skape oppmerksomhet om deres situasjon. Vi får tro at det i alle fall kan bli et resultat.