Omstreifende stedfortreder

Ulven dukker opp 34 ganger i Bibelen, ikke en eneste gang med positivt fortegn. Uttrykket «ulv i fåreklær» fra Matteus 7:15 sammenfatter hvilken slu og bedragersk skapning vi snakker om.

I boka Ulvetider viser forfatterne Lars Lenth, Petter Bøckman og Morten Tønnessen hvordan kristendommen har bidratt til å demonisere ulven. Da kristendommen ble offisiell statsreligion i Romerriket på 300-tallet, ble de klassiske gudene faset ut – og med dem deres ikoner. Krigsguden Mars og hans hellige dyr, ulven, var ett av ofrene.

Forfatterne påpeker også at kristendommen har sine røtter i jødedommen, en religion med utspring i nomadiske gjeterstammer:

«Vi må anta at gjetere i Judea ikke var noe mer begeistret for ulv enn for eksempel reindriftssamer på Finnmarksvidda er i dag», skriver de.

FIKK DU MED DEG DENNE? Der gjetere hadde regjert, kom byfolk og «oppdaget» fjellet

Absurd mål

Arbeiderpartiet gikk i februar sammen med Senterpartiet om å endre loven for å gjøre det lettere å skyte ulv. Forklaringen fra partiets miljøpolitiske talsperson Espen Barth Eide ga til NTB var denne:

«Vi har faktisk flere ynglende flokker enn bestandsmålet tilsier. Derfor har vi et demokratisk problem».

Hvordan et tosifret antall ulver utgjør et problem for demokratiet, forklarer han ikke. Men det er tydelig at AP og SP nå ser på det såkalte bestandsmålet som et maksimumsmål på antall ulv, ikke et minimumsmål.

Det samme bestandsmålet blir stemplet som absurd av John Linnell, seniorforsker ved Norsk Institutt for naturforskning:

«Når en bestand er kritisk truet og man har et bestandsmål som sier at den skal være kritisk truet i all fremtid, er ikke målet i tråd med intensjonene i Bernkonvensjonen», påpeker han i et intervju med Aftenposten.

Betent debatt

I henhold til Bernkonvensjonen er ulven rødlistet i Norge. Selv om ulven er en truet art, mangler det likevel ikke på nordmenn som følers seg truet av dette villdyret. Ja, for mange er ulven blitt et symbol på det meste som er galt i samfunnet.

Sett fra jegere og sauebønders synsvinkel blir ulven en stedfortreder for Osloeliten og kontorfolkene som overkjører folk på grasrota. Ulvestriden er så betent at du ikke kan nevne ordet ulv uten å måtte debattere fraflytting, globalisering og mainstream media i neste åndedrag.

De gangene jeg tidligere har skrevet om ulv i avisen, har det kommet leserinnlegg der jeg stemples som en byromantiker uten kunnskap om hvordan det er å bo i distriktet. Mulig det, men jeg jobbet i det minste som jordbruksavløser i en liten bygd med store jakttradisjoner i flere år før jeg begynte å jobbe som journalist. Nå bor jeg ved Østmarka i Oslo, der jeg ukentlig er på tur uten å merke noe til ulvene som holder til der. Jeg må tilstå at jeg er mer redd for flått, huggorm og bikkjer.

I min levetid

Jeg har ikke hørt noen på Oslo øst si at de er redde for å sende barna til skoler og barnehager som ligger helt inntil markagrensen. Flere foreldre demonstrerer derimot mot trafikken på barnas skolevei.

Bilene og ståhjulingene er likevel for nye i menneskets evolusjonære historie til at vi har utviklet instinkter som gjør oss redde for dem, på samme måte som vi er redde for edderkopper, slanger, ulver og løver.

Løvene ble for øvrig utryddet i Europa 200 år før vår tidsregning, og nå er vi avhengige av at afrikanske land tar vare på de små stammene som finnes.

Mellom 1970 og 2017 - i min levetid - har verden mistet 60 prosent av de ville dyrene, ifølge Living Planet Index.

MER FRA SAMME KOMMENTATOR: Drømmeulven er en død ulv

Kongen på haugen

I årene 1846 til 2012 ble det skutt 6584 ulver i Norge. Dette faktum forhindrer ikke mange politikere fra å hevde at ulven ikke hører naturlig hjemme i norsk natur.

En av grunnene til at nye ulver kommer vandrende østfra når vi skyter de som har vært frekke nok til å finne revir her, er at Norge har verdens største elgstamme. Dette er et matfat som er vanskelig for ulven å si nei til, ettersom den fra naturens og skaperens side er utpekt til å forvalte denne ressursen. Her kommmer ulven og elgjegerne i konflikt vi vil begge være på toppen av næringskjeden og dette skaper en kongen-på-haugen-dynamikk som ulven er dømt til å tape.

Mens ulvens instinkt er å jage de elgene som løper saktest, de som er skadet eller syke, så er menneskenes instinkt å skyte de største elgene med de flotteste gevirene. Det sier seg selv hvilken metode som er mest i pakt med forvaltertanken og som gir den beste elgstammen på sikt.

Kirkekaffen

Ulven ble fredet i Norge i 1973. Ti år senere ble en streifulv oppdaget i Vegårdshei – en sørlandsbygd mest kjent for at over halvparten av innbyggerne er medlemmer i Guds Menighet. Det ble stor ståhei, mediene gikk av skaftet og bygdefolket satte i gang med en klappjakt som endte med at ulven ble felt. Den fikk navnet Lars, og skrotten står fortsatt utstilt i en glassmonter i den lokale sparebanken.

«Jeg føler meg hensatt til en annen tid, tenker på Kongolandsbyen i Frognerparken under jubileumsutstillingen i 1914», skriver Lars Lenth i boka Ulvetider.

Det er neppe bare fornavnet som gjør at Lenth syns det er forstemmende hvor få levedager den fredede ulven Lars fikk.

Men som Lenth påpeker: Hvis du vil være helt sikker på å ødelegge bryllupsfesten eller kirkekaffen, er det bare å ytre noe høyt om ulv. Da er fanden løs og all likegyldighet er som blåst bort.