Natur med jern tilskudd

Fjellet ble «oppdaget» av byfolk for 200 år siden, skriver Rune Slagstad i boka Da fjellet ble dannet. Der gjetere og budeier hadde regjert, kom borgerskapet og omskapte fjellet til et vandringsrom for sunnhet og dannelse.

Bildestrømmen på Instagram bekrefter at motbakkene ikke er gått av moten. Daglig ser jeg selfies av tinderanglere som poserer på topper så vakre eller utilgjengelige at det gir en viss kred å ha vært der.

I tillegg kommer horden av folk som fraktes fra cruiseskipet på fjorden og opp til toppen av fjellet ved hjelp av taubane.

De får den samme utsikten som alle andre – bortsett fra stålkablene som lager linjer på bildene. Men får de den samme tilfredsstillelsen av å være på toppen når de ikke har svettet seg opp dit?

LES OGSÅ: – Næss snudde opp ned på korleis ein ser på naturen

Turisttrapper

Mens naturvernere landet rundt kjemper en kamp mot vindmøller, har en annen konfliktlinje kommet i skyggen:

Lokalpolitikernes hang til å gi naturopplevelsene jerntilskudd.

Suksessen til Loen Skylift – og da snakker vi om suksess målt i økt turisme – har inspirert 
næringsliv og ordførere i flere kommuner på Vestlandet til å forsøke å få til noe tilsvarende.

Og der det ikke bygges gondolbaner, bygges det via ferrataer (jernveier) i fjellet. På kort tid er det montert drøyt 20 slike installasjoner rundt om i Norge. Her kan man bevege seg i loddrette vegger og få magesug selv om man ikke har klatreerfaring.

Begrepet via ferrata stammer fra militære transportveier i 
Dolomittene, men har siden blitt populære turisttrapper – noen vil si «tourist traps» – der hvermannsen kan bestige fjellene ved hjelp av stigetrinn å tråkke på og vaiere til å være festet i.

«Å henge midt oppe i ei bratt fjellside, høgt over fjorden, er ikkje noko du gjer kvar dag. Ein skulle tru det var både strevsamt og farleg, men takka vere ein tilrettelagd klatresti, kan dei fleste klare det», heter det i reklamen på Visit Norway sine nettsider.

LES OGSÅ: «Det er veldig søtt at du er så engasjert»

Eksplosjon

VG forteller at trafikken over Romsdalseggen har eksplodert etter at kommunen tilrettela med kjettinger og utsiktsplattform.

For ti år siden var det knapt 300 som våget seg over eggen hver sommer. I fjor var tallet 30.000. Altså hundre ganger så mange. En økning som må 
betegnes som eksplosiv.

Vil man ha mer naturopplevelser med jerntilskudd i Romsdalen, kan man gå via ferrataen Romsdalsstigen eller kjøre elsykkel opp Trollstigen.

Norges Klatreforbund, som 
organiserer over 20.000 klatrere, ser på jernstigene som et brudd med norsk friluftstradisjon og idealet om sporløs ferdsel. Når kommersielle krefter 
okkuperer fjellet på denne 
måten, vil man både ødelegge for framtidig fri klatring og for allmenn fri ferdsel, påpeker NKF.

Forflytningsvansker

Selv har jeg vært i den franske vinter-
sportsbyen Chamonix i sommer. Den to mil lange dalen under Mont Blanc-massivet er dekorert med hele ni taubaner pluss en toglinje av samme type som Fløybanen i Bergen.

Den mest populære gondol-banen opp til Aiguille du Midi blir benyttet av over 800.000 mennesker årlig. Toglinja til Montenvers brukes av nesten 700.000.

En skade i hofta gjorde at jeg for egen del tok taubanen opp til Plan Praz. Å få muligheten til å komme seg opp i fjellet når man har forflytningsvansker, er en fantastisk ting. Dette står på ingen måte i motsetning til erkjennelsen av at det er enda deiligere å komme seg opp de gangene man klarer å forsere bakken på egne bein.

LES OGSÅ: Hans Børli – skogen er eit grønt tempel

Fornybar ressurs

Man kan si mye pent om tredemøllene og ergometersyklene på Sats, men de fleste er nok enige om at 
naturen er den beste arenaen for fysisk mestring.

Paradokset er at jo mer man tilrettelegger for at flest mulig skal få komme seg på tur, jo mer forringet kan naturopplevelsen bli. Noen vil reagere på installasjonene. Andre vil betakke seg for en folketetthet på Romsdals-eggen som begynner å ligne på Karl Johan.

Dette paradokset er kjernen i den avveiningen lokalpolitikerne over hele Norge må ta stilling til: Næringsinteresser kjemper mot naturvern. I mange kommunestyrer snakkes det hyppig om at turismen er den næringen vi skal leve av i framtiden. Ja, mange 
hevder også at turismen er en fornybar ressurs.

Hvis man tolker dette på beste 
måte, må det i så fall være en fornybar ressurs som forbruker enormt store mengder av ikke-fornybare ressurser.