Nytt år, nye muligheter?

«Når du går til skrifte en lørdag kveld, kommer du inn i en varm, dempet belyst storhet, med lukten av voks og røkelse i lufta (...)» Slik åpner den katolske journalisten og aktivisten Dorothy Day (1897–1980) sin selvbiografi, The Long Loneliness. Hun beskriver det å gå til skriftemål, før hun reflekterer over oppgaven det er å skrive en bok.

Det er vanskelig å gå til skrifte, sier Dorothy Day, og det er vanskelig å skrive, fordi du avslører deg selv. Ordene hun bruker er: «you are giving yourself away», som har en dobbel betydning. Hun snakker om å utlevere seg selv, men sier samtidig at hun gir seg selv. Derfor er det vanskelig. Men hvis du elsker, fortsetter hun, så ønsker du å «gi deg selv».

Forandring

Gjennom fortellingen om Days liv, blir det tydelig at dette ikke først og fremst handler om å få sine hemmeligheter blottstilt. Å gi seg selv betyr forandring. Day var født inn i et trygt, borgelig hjem, men valgte å dedikere seg til et radikalt arbeid for de fattige og for arbeiderbevegelsen, blant annet gjennom avisen The Catholic Worker som hun var med å starte i 1933.

Provoserende hjelp

Det er januar og vi starter opp boksidene i Vårt Land i de blanke arkenes tid, i løftenes sesong, med å sette søkelys på den forhatte sjangeren «selvhjelpslitteratur». At en bok tilbyr en metode for å hanskes med problemene våre, uten å ha lyttet til oss først, uten å kjenne historien vår, er provoserende i seg selv. Dessuten er det de strukturelle problemene: at livet mitt er underlagt mekanismer jeg ikke rår over. Men som Amund Børdahl viser i sin omtale av keiser Marcus Aurelius' Til meg selv har vi holdt på med dette siden antikken.

Selvhjelp trenger heller ikke å handle om optimalisering. Det kan være et spørsmål om rehabilitering eller om «psykisk førstehjelp» som Ylva Østby er inne på i et intervju på disse sidene. Med prest Odd J. Eidner snakker vi om den kristne oppbyggelseslitteraturen, og fallgruvene knyttet til den. Selv finner han det mer nyttig å fortelle fortellinger, enn å teoretisere over veien til et godt liv.

Hjertets revolusjon

I møte med utfrodringene vi står overfor som enkeltmennesker, og i et samfunn der verdensfreden og klimasituasjonen er skjelvende, melder spørsmålet seg: i hvor stor grad har vi mulighet til å forandre oss? Det som fikk Dorothy Day til å oppdage og sympatisere med de fattige, var at hun leste. Ikke en selvhjelpsbok, ikke et skriftlig 12-stegs program i etikk, men fortellinger. Romanen The Jungle (1906) av Upton Sinclair om arbeidsforholdene i kjøttindustrien, ble en øyeåpner for henne.

Det kan ha startet som sympati, men det som fikk henne til å forandre sin måte å leve på, var kjærlighet, eller lengselen etter den, etter felleskap. Å bryte opp et satt mønster krever så mye av oss, at vi virkelig må ønske det. Og vi ønsker kanskje bare å forandre oss for det vi elsker. Litteraturen kan bevege oss mot en slik kjærlighet.

«Den største utfordringen vi står overfor i dag er: Hvordan skape en hjertets revolusjon, en revolusjon som må starte med hver enkelt av oss.» sa Day.

Det er fremdeles utfordringen vi står overfor i 2020.

---

Fakta:

---