Menn med blodtrykk

Noen av oss må ta hele verden på våre skuldre. Vi plages av fotgjengere, unødvendige oppringninger og feil musikk på bilradioen. Vi har høyt blodtrykk og ennå ikke fått hengt vekk vintergarderoben. Og da kommer sommeren, plutselig og uten forvarsel.

Jeg kom kjørende oppover Jacob Aalls gate, skulle svinge inn i Bogstadveien sammen med en yngre, kvinnelig kollega etter å ha brukt den siste halvtimen på å skjelle ut mediebransjen over telefon mens jeg etter beste evne forsøkte å holde norsk næringsliv i gang denne fredag ettermiddagen der ingen tok ansvar. Du kan gjerne si at lunta var kort, blodtrykket høyt, altfor høyt, og det var da jeg kom i skade for å lire av meg en destruktiv besvergelse. Jeg kan ha vært ørlite påvirket av å ha en yngre kvinne i bilen, du skal ikke se bort fra det, men jeg hørte meg selv si: Det eneste som mangler nå, er at noen tuter på meg, der går grensen. Da er det krig! Dette var rett før vi kjørte inn i Bogstadveien.

LES OGSÅ: Flisen i din søsters øye

Jeg hørte hornet

Jeg tror noe av dette ligger i arvematerialet mitt. Min far lokket med vilje en Opel med tyske turister inn mot kjøreretningen i en rundkjøring i Drammen på sekstitallet. Ingen ble skadet, men jeg husker det kom røk fra motoren på den andre bilen. «Sånn går det når dere svir av Finnmark», knegget han. Mor var stille. En annen gang bulket han taket på en drosje i Hamburg, også da med referanser til krigen, som han knapt hadde opplevd, men det er absolutt noe med mennene i vår familie og rushtid.

Vel, vi var ikke kommet langt, før jeg hørte hornet. Jeg bråbremset, og en Mercedes gled opp på ­siden av meg, med en mann i sekstiårsalderen som ­ristet på hodet og prikket pekefingeren mot tinningen, til tross for at han hadde vikeplikt for høyre. Jeg tror jeg hadde greid meg brukbart i vikingtiden. I løpet av et par sekunder hadde jeg giret meg opp såpass at jeg fant det for godt å rase forbi ham på innsiden for så å blokkere gaten. Dette regner de ikke med når de tuter på yngre menn, fordømte sekstiåringer.

LES OGSÅ: Når selv president Obama sier kjør på, er det ingen grunn til å nøle

Krig er krig

Jeg kastet et blikk i speilet og så at han var usikker nå. Han var en aggressiv tjukkas, la seg på hornet igjen, men da jeg rev opp døren og gikk mot bilen hans, skjedde det noe interessant. Vill i blikket kom han ut av bilen, og mot meg, mens han skrek «kjøtthue»! Øynene hans poppet nesten ut, og jeg tenkte at nå stanser hjertet hans, men neida, han brølte noe om å følge kjøreretningen, din forbanna slubbert, og samlet begge syltelabbene i noen slags boksebevegelser. Akkurat som jeg, var han altfor varmt kledd, vi hadde i grunnen mye til felles, jeg følte en viss sympati, men det var for sent å trekke seg – det hadde allerede samlet seg noen tilskuere på fortauet, jeg hadde en yngre kvinne i bilen. Denne måtte jeg vinne, krig er krig.

Det er ikke alt man roper i en sånn situasjon man er like stolt av. Det med kjøreretningen, er jeg sikker på at han irriterte seg over utover kvelden. Selv brukte jeg noen ord som har med seksuelt samkvem mellom mennesker og dyr å gjøre, og nå var jeg virkelig sikker på at én av oss kom til å dø. Snørrhvalp, skrek han. Pass på blodtrykket dit, tjukkas, ropte jeg, og løp tilbake til bilen.

Ble verden et kaldere sted denne fredagen? Kanskje. Men dette var muligens et skjebnemøte. To menn i vintergarderobe en dag i mai. Plaget av godværet og høyt blodtrykk. Hvis noen absolutt skulle brøle til hverandre, kunne det like gjerne være oss.

Da jeg svingte inni Vibesgate, møte jeg blikket hans. Kan hende det var en projeksjon, men jeg ante et ørlite smil. Noen ganger er det deilig å få brølt fra seg, en ettermiddag.

Arne Berggren er dramatiker og TV-produsent, og gjesteskribent i Vårt Land

LES OGSÅ: Rune Andersen: – Vi hadde en fantastisk mor, og en grusom barndom