Én nyhetssak kastet forrige uke blålys og sirener omkring viktigheten av kunstkritikk. Wara-saken handler om hvordan flere truende hendelser har forekommet omkring justis­minister Tor Mikkel Wara og hans samboers bolig. I teaterfore­stillingen Ways of seeing ble det vist filmer av huset til flere ­norske politikere. Waras samboer anmeldte teateret og kunstnerne, men er nå selv siktet for å ha stått bak brannen i familiens bil. Hun nekter straffskyld.

I tilfellet Ways of seeing har samtalen om kunst i stor grad foregått på den politiske journalistikkens banehalvdel. På mange måter er det riktig at dette er en sak som handler om juss og politikk, men det er også en sak for kunstkritikerne. Kompetansen norske kritikere sitter på er høyst relevant når det kommer til å vurdere forestillinger som denne og konsekvensene av den. Slike vurderinger, som handler om estetikk og etikk, og hvordan de er flettet sammen, er av stor betydning i den offentlige samtalen. I Wara-saken har flertallet ytret seg om en forestilling de ikke har sett. Det er uholdbart.

Lær av ungdommen

I ukens utgave av Bøker har vi snakket med noen av jurymedlemmene som har kåret Ungdommens kritikerpris. Erik (18) forteller om hvordan det å lese de samme bøkene skapte fellesskap i klassen. Benedikte (17) fremhever hvordan litteraturen gjør det mulig å leve seg inn i situasjoner man ikke selv har stått i, mens Sofie (17) peker på at opplevelsen av en bok kan være like viktig som analysen av den.

Sammen trekker de tre unge opp et spenningsfelt for ­litteraturkritikken som voksne lesere bør tenke over. Det ­handler om den offentlige samtalen om litteraturen, hva den kan gi av innsikt i verden og samfunnet, og om den dypt personlige ­opplevelsen det er å lese en bok.

Virkningsrom

Wara-saken er ikke det eneste tilfellet der kunst, privatliv og lov og rett har støtet sammen denne våren. Den Nationale Scene i Bergen har blitt saksøkt for forestillingen Arv og miljø basert på Vigdis Hjorts roman. Gjennom sin advokat krevde Nina Karin Monsen overfor samme teater at replikker i forestillingen Kim F skulle endres, fordi hun følte seg ærekrenket. Disse hendelsene er nærliggende å se som en forlengelse av ­virkelighetslitteraturdebatten som ble satt fyr på av Knausgårds Min Kamp og eksploderte med Vigdis Hjorts roman Arv og miljø. Det er påtagelig at kunst og ­litteratur i så stor grad skaper debatt, men at kulturjournalistene, kritikerne og fagpersonene i så liten grad har eierskap over den.

Ansvaret ligger høyere opp i systemet enn hos den enkelte kritiker. Aviser og mediehus kutter i kulturdekningen med det resultat at verken de eller folket vet nok om kunstverk som ­vekker debatt. Når kompetansen på kunstfeltet ikke tas i bruk, lider vi under det alle sammen: Vi blir dummere. Uten kritikken­ får ikke kunsten rommet den trenger for å virke, hverken i samfunnet eller i den enkeltes opplevelse.