Filmen Disco har premiere fredag. Den viser hvordan mennesker på ulike måter blir drevet inn i usunn kristendom - på grunn av en fortvilelse den mer normale kristendommen har skapt. Den beskriver radikalisering som følge av desperasjon, en desperasjon som er et ektefødt barn av en polert fasadekristendom.

Staffasje

Per er pastor i en hipp, urban pinsemenighet, Friheten. Hele familien er tungt involvert der. Stedattera til Per, Mirjam, er filmens hovedperson, mesterlig spilt av Josefine Frida Pettersen. Hun er en stjerne, utrolig hyggelig, nydelig stemme, en leder både i søndagsskolen og lovsangsteamet.

LES OGSÅ: Christine Andreassen etter å ha sett filmen «Disco»: Jeg gråt fordi jeg så meg selv

I tillegg har hun sju VM-titler i den smått absurde sporten disko-
dans. Tildekket av sminke, paljetter og brunkrem, splitthopper hun foran allverdens dommerpaneler. Det er nettopp på denne staffasjens scene den virkelige Mirjam får trenge seg forbi den koreograferte.

Pastorfamilien framstår som et glansbilde, der de tusler velkledde rundt i Oslos kuleste leilighet. Men vi forstår kjapt at det bildet pastor Per formidler av familien, ikke stemmer med virkeligheten. Tvungen hygge, krangler, hemmeligheter og en totalt manglende 
evne til å sette ord på hva som faktisk er problemet ligger tungt over hjemmelivet.

Realistisk

Paradoksalt nok er ikke forkynnelsen i Friheten blind for livets smerte. «Ingen historie er for dårlig for Jesus» proklamerer Per fra scenen. Han forteller forsamlingen at de er gode nok som de er. Like fullt utstråler Per med hele seg at han ikke mener det. Han lever ikke selv i denne teologien, den forblir hul, et retorisk knep han har lært seg, uten kontakt med hans egen høyst reelle smerte.

Per er realistisk som pastor. Du skal ikke ha sett mange you-tube-videoer med norske pinse-
predikanter for å forstå hvor 
Nicolai Cleve Broch har hentet inspirasjon til rollen fra. Denne formen for kristendom, en polert og trendsensitiv, poppete gladkristendom, er relativt mainstream i Norge. Pinsemenigheter som minner om Friheten er godt 
besøkte. Også onkelen til Mirjam, en glad og ubehøvlet TV-pastor med et klart forbilde i Jan Hanvold, er godt portrettert.

LES OGSÅ: Disco-regissør: – Vi snakker for lite om at sosial kontroll også skjer i kristne og sekulære miljøer

Disse miljøene skildres godt i filmen. Det gjør vondt å se det finstemte misforholdet mellom virkelighetens ulike nivåer. Istedenfor å være til hjelp for folk, legger kristendommen stein til byrden. Her ligger også det største potensialet for sunn selvkritikk for kirkefolk som ser filmen.

Urealistisk

Mindre troverdig er den sektliknende menigheten Mirjam etter hvert vikler seg inn i. Filmskaperne har valgt å kombinere elementer som sjelden møtes i det virkelige liv: høyt og lavt, karismatisk og luthersk ortodokst om hverandre.

Livet i menigheten er presentert i drømmeaktige og tungt koreograferte scener. Antakelig skal denne menigheten ikke være realistisk. Snarere er den et tenkt kompleks av hvilken destruktiv radikalisme kristendommen bærer i seg muligheten for.

Ventil

Det filmen glimrende viser fram, er hvordan nokså vanlig kristendom, i sin forstillelse og fasadefokus, skaper problemer for en perfeksjonist som Mirjam. De problemene prøver hun å løse med mer religion. For hun har ingen andre steder å vende seg, i dette universet finnes kun familien, kirka, onkelens TV-kristendom og sekten.

ANMELDELSE: «Fyll hjertet ditt med Jesus» blir svaret på alle Mirjams problemer

Dansen tilbyr en ventil: treneren er en av de få som faktisk forsøker å lytte til henne, og ikke minst gir dansen henne en 
anledning til å feile. Hun makter ikke presset fra alle kanter, et sted må det svikte. Hun kan ikke feile i kirka. I stedet feiler hun i det eneste livet hun har utenfor: sporten. Og når hun mister dansen er hun enda mer fortapt enn tidligere.

Det foregår andre prosesser enn Mirjams også. Moren Vanja, et skall av et menneske, vender seg i sin fortvilelse til TV-pastor-brorens quick fix-kristendom. De økonomiske problemene i Friheten fører etter hvert til en like manipulerende pengeforkynnelse som den Per anklager svogeren for.

Det farlige i det vanlige

Det er lett å riste på hodet over hvor sprø sekten eller TV-pastoren er. Det angår liksom ikke normale folk. Men her tvinges vi også til å tenke over det farlige i nettopp det mer vanlige, i Pers velsmurte scenografi. For det er dette filmen handler om: Forstillelse, løgn, relasjonen mellom scene og backstage og hva som skjer når forkynnelsen ikke er rotfesta i livet selv.

VÅRT LAND MENER: «Hvis menigheten er i ferd med å bli enda en prestasjonsarena for unge mennesker, er det et signal som må tas på alvor»