Innkrøkt i meg selv

KOMMENTAR: Avstanden er stor mellom St. Petrikirke i Stavanger og Senterkirken i Hokksund. Den første er det folk flest forbinder med kirken, den andre er en pinsekarismatisk menighet av den typen de færreste besøker.

Denne uken har begge fått oppmerksomhet for å ha leid ut til kontroversielle arrangement, henholdsvis en samtale med sjamanen Durek Verret og et møte med profeten Rich Vera.

[ LES OGSÅ: Det sjamanen står for stemmer dårlig med det kirken står for  ]

Paralleller

Likheten mellom Verret og Vera er påfallende. Begge to omtaler seg selv som kanaler for sterke krefter, de snakker om ånder, setter mennesker i transelignende tilstander og forteller dem at de er helbredet.

Ser du videoer av dem i aksjon, finner du også paralleller. Begge blåser, roper og drar ut imaginære ting fra kroppene til menneskene de behandler. Vera var for øvrig han som utsatte en 25 år gammel kvinne for en såkalt demonutdrivelse i mars.

Men denne kommentaren handler verken om sjaman Verret eller om profet Vera. De ville vært arbeidsledige om det ikke hadde vært for dem som oppsøker dem.

Det er disse menneskene som er viktige. Bildet av opplevelseskåte religiøse på jakt etter åndelig action er ikke dekkende. Noen av dem har det virkelig vanskelig. Hva er behovene deres?

Behovene

Maslow var opptatt av menneskets grunnleggende motivasjon. De fem behovsnivåene i hans pyramide kan oppsummeres med to ord: selvoppholdelse og selvrealisering.

Det sier seg selv at dette også påvirker religionsutøvelsen. Selv om vi religiøse er mest kjent for å ta avstand fra hverandre, er vi likere enn vi kanskje liker. Vi søker dypest sett det samme.

Selvoppholdelsesdriften er grunnleggende. Svært mye religiøsitet tar utgangspunkt i frykten for å dø. For ikke å si for det som venter bak døden. Også i den kristne kirke. Mange pastorer og prester har holdt hjorden sin i et jerngrep ved hjelp av trusselen om et veldig varmt sted.

Uten å snakke ned andre religioner: Martin Luthers reformasjon var en velsignelse for kirken. Han henledet oppmerksomheten på det Bibelen sa om tilgivelse og nåde. Pekte på at det evige livet er en gave som ikke kan fortjenes. I stedet for å streve for å oppnå det, skal vi ta imot fra Gud og takke.

[ LES OGSÅ: Ingen av lederne i Smiths venner visste at grunnleggeren skrev: «vi er fullkommen retfærdige i Christus». ]

Et trygt sted

Men mennesket forandrer seg ikke uten videre. For kan man egentlig være sikre på dette med Guds nåde? En periode etter reformasjonen kranglet kirken mye om lærespørsmål – på mikroskopisk detaljnivå. Når vi sukker oppgitt over denne typen stridigheter kan det være lurt å huske på at motivasjonen ikke nødvendigvis trenger å handle om kranglelyst, men snarere om behovet for å definere sitt eget ståsted som et trygt sted. Vi er med andre ord tilbake hos Maslow.

I den lutherske kirken kalles denne perioden for ortodoksien. Den skapte reaksjoner. For hva hjalp det med rett lære, hvis det ikke var liv bak ordene?

1700-tallets pietisme vektla gode gjerninger, men kanskje vel så mye indre renhet. Den norske kristendommen ble mer inderlig og personlig. Det førte uvegerlig til et enda sterkere jeg-fokus. Folk fortsatte å spørre: Hva kan jeg gjøre for å fortjene.

I bokhylla mi har jeg bøker av de pietistene som betydde mest i Norge, blant annet biskop Pontoppidan og Hans Nielsen Hauge. Det er veldig mye meg i dem. Min bot og bedring. Min streben. For å tilfredsstille Gud.

Kom som du er

Hauge-vekkelsen preget norsk kristenliv på en avgjørende måte. Men på midten slutten av 1800-tallet fikk denne bevegelsen nok en dreining. Den svenske predikanten Carl Olof Rosenius syntes det ble mye meg og mitt – i form av krav til bot og bedring. Hans reaksjon var et kraftig kom som du er-budskap: Du kan aldri angre nok. Omvendelsen din blir aldri perfekt. Men Guds nåde er faktisk nok, sa Rosenius.

Kristen-Norge lyttet. Også mange av dem som brukte sin nyvunne religionsfrihet til å starte frimenigheter. Kom som du er ble en bred teologisk plattform i norsk og svensk kristenliv.

Nå har kristne så godt som glemt Rosenius, selv om deler av bedehusbevegelsen fortsatt kaller seg roseniansk.

Da jeg møtte disse miljøene på 1990-tallet var det mye bra forkynnelse av Jesus og hans fortjeneste. Men motivet var overveldende ofte meg selv. Det handlet om min fred, og min frelsesvisshet. Mange var fortvilet fordi de aldri fikk denne tryggheten. De jobbet hardt for den. Det vet jeg fordi jeg var med i diverse såkalte bønneteam etter møtene.

I det uendelige

Andre søkte den samme tryggheten i opplevelsen av Guds nærvær. Bibelen forteller om ulike åndelige nådegaver som tungetale og helbredelse. Mange karismatiske menigheter praktiserer dette fortsatt.

Ingen ting i Bibelen tyder på at hensikten med disse gavene var selvbekreftelse, men mange har fortalt at det var dette det handlet om for dem. Jaget etter opplevelsen fikk det til å bikke over for enkelte. En jeg kjenner ble møtt av Ånden så kraftig i minnesamværet til bestemoren at de forskrekkede deltakerne måtte gå hjem. Jeg vet ikke hva han tenker om det i dag.

Det er i ekstreme deler av denne kristendomsretningen man driver med såkalte demonutdrivelser her til lands. Jeg skal ikke mene noe for sterkt om nøyaktig hvor grensen går for det direkte helseskadelige. Spør du meg er det som skjedde i Senterkirken – som vi skrev om denne uken – over den grensen, enten personen var 15 eller 25 år gammel.

[ LES OGSÅ: Mange kristne tror at demoner finnes fordi Jesus drev ut demoner. ]

Men poenget mitt her er noe helt annet, nemlig: Hvorfor skjer det? Hvorfor fortsetter dette jeg-fokuset – min velsignelse, min utrustning, min fred, min glede, min selvrealisering, min ditt og datt i det uendelige?

Er det rett og slett sånn vi mennesker er? Innkrøkt i oss selv, som Luther sa? På ett eller annet nivå i systemet til Maslow, stadig lengtende etter det som kan gjøre oss trygge, gi livet mening og utvikling?

Møtes ikke egentlig forferdelig mye religionsutøvelse nettopp i dette forsøket på å fylle våre egne behov? Er det ikke dette vi ser i alternativbevegelsen også, enten vi snakker om sjamanisme, healing eller englekurs?

Frihet

Mitt poeng er ikke å snakke ned dette behovet. Tvert imot. Men det er påfallende hvor motsatt Jesu perspektiv er. Livet hans pekte utover – mot verden. Hans død var for oss.

«Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv», skrev apostelen Paulus.

Poenget hans er: Når vi får alt vi strever etter – som en gave – da er vi fri. Fri fra jaget etter stadig mer av det som uansett aldri blir nok.

Derfor setter nåden oss fri fra den evinnelige selvopptattheten. Når vi ikke lenger behøver å gjøre noe for å få, kan vi for første gang i vårt liv gjøre noe for å gi.

Det er dette kirken forsøker å si til dem som søker sjamaner og profeter: Den som jager etter åndelige opplevelser og bekreftelser er dømt til selvopptatthet. Og til å mislykkes.

Den som gir opp jaget, men møter en Gud som gir alt som gave, er fri.

Fri til å se bort fra seg selv. Til å elske.