Ina Libak: «Det vokste frem en erkjennelse av at klimakampen egentlig er så enkel»

Gjennom hele koronatida har jeg skrevet dagbok. Jeg har skrevet om hva som har vært annerledes, hva jeg har savnet og hva som er verdt å ta vare på når vi begynner å se fremover mot tiden etter krisen.

De første ukene hadde jeg ikke noe særlig fornuftig å komme med. Sidene besto stort sett av middagsplaner og noen ting jeg hadde observert i skogen. For som de fleste andre begynte jeg å gå ut i skogen. Mest fordi jeg så bilder av at andre gjorde det. Det tok flere uker før jeg skjønte hvor mye jeg hadde savnet å være i naturen og hvor sjelden jeg gjorde det til vanlig.

Plutselig husket jeg da jeg var barn og vokste opp rett ved havet. At jeg aldri tenkte over hegrene, kråkebollene og havørna. Det var helt til jeg kom tilbake til byen og tenkte at jeg umulig kunne ta det for gitt, så vakkert som det var alt sammen.

En erkjennelse

Lenger ute i koronadagboka vokste det frem en erkjennelse av at klimakampen egentlig er så enkel. At det handler om at fremtidens barn og barnebarn også skal kunne oppleve magien i hegrer, kråkeboller og havørn. Og at hvis vi skal klare å kutte utslipp fort nok så må vi ut i naturen og huske at det handler om noe av det vi er mest glad i.

Jeg var 16 år da jeg så «En ubehagelig sannhet» på kino og for første gang tok innover meg hvor alvorlig klimautfordringene var. Jeg ser det samme alvoret i klimastreikende ungdom som aldri har gått i demonstrasjonstog før, men gjør det nå fordi det er framtida deres det er snakk om, og det haster så innmari.

Selv om det er alvor, ble jeg glad der jeg gikk blant de høye tretoppene. For disse handlingene har grobunn i et felles grunnleggende håp om at vi som fellesskap skal finne en løsning på klimaproblemet. Vi ser en hel ungdomsgenerasjon reise seg. Sammen.

• LES OGSÅ Ina Libaks sterke kommentar fra 22. juli. «Skuddene på Utøya».

Viktig og uviktig

Kriser som denne får oss til å skille viktig fra uviktig. De lar oss huske hva som virkelig betyr noe i livet. Samtidig understrekes det vi virkelig ikke kan klare oss uten. For meg har det vært det medmenneskelige i samfunnet vårt.

At fellesskapet forblir viktig.

I koronadagboken har jeg skrevet aller mest om mennesker.

Som jeg skulle ønske jeg kunne besøke, som jeg har ringt, som jeg har tenkt på. Jeg har skrevet om hvor mye jeg savnet kollegaene mine og tenkt på at 1 av 10 unge ikke har en jobb å gå til, ingen kollegaer å ta lunsjpausen med.

Jeg har skrevet om at verdien av å ha en jobb å gå til er så mye mer enn skatt til samfunnet. Det er å kunne være til nytte, føle at man betyr noe, være en del av et fellesskap.

Jeg har ikke skrevet noe om tingene mine, selv om jeg hadde dem rundt meg hele tiden. Likevel er det forbruket av ting som øker, ikke tiden vi bruker med hverandre.

Uendelig forbruksvekst

I flere tiår har vi hatt debatter om at vi lever utenfor jordas tåleevne med vår uendelige forbruksvekst. Like lenge har vi fått høre at det ikke finnes noe alternativ, at det er umulig å stoppe den. Men det som er umulig er å ha et forbruk som oss i Norge, som tilsvarer to og en halv jordklode. Det er umulig, for vi har bare én. Å påpeke det er ikke ung naivitet, det er ung realisme.

Derfor håper jeg denne tiden har lært oss at det er flere måter å måle samfunnet vårt på enn kun økonomisk vekst. Vi kan måle inntektsfordelingen og hvor rettferdig veksten er.

Vi kan måle hvor mange unge som har en jobb å gå til.

Vi kan måle antall hegrer, kråkeboller og havørn.

Vi kan måle livskvalitet, trygghet og likestiling.

Grønt skifte er ikke drepende for industrien

På samme måte som vi har møtt pandemien som et fellesskap, er det fellesskapet så må begynne omstillingen til et bærekraftig samfunn. Vi har 9 år på oss til å kutte halvparten av verdens utslipp hvis vi skal unngå en klimakatastrofe. Vi må begynne nå hvis omstillingen skal bli rettferdig og folk fortsatt skal ha en jobb å gå til.

Heldigvis er det håp.

Der man før så grønn omstilling som drepende for industrien, ser vi nå en optimisme for nye, grønne arbeidsplasser. Vi ser folk i olje- og gassindustrien som sitter på kompetanse og erfaring som kan bli motoren i Norges bærekraftige arbeid i andre sektorer. Nå må vi bruke muligheten til å begynne, ikke gå tilbake til oljeavhengigheten før korona.

For min generasjon kan det ikke bli med praten, for det er alvor nå. Tida er knapp og konsekvensene er katastrofale hvis vi mislykkes.

Men her jeg sitter og ser gjennom koronadagboka mi tenker jeg at et rettferdig samfunn innenfor jordas tåleevne egentlig kan bli ganske fint, fordi vi skal leve i det 
sammen.

• Når sauene gir sitt liv for hyrden. Erik Andreassen om Knutby-saken og ubehaget i gjenkjennelsen. 

• Opplevelse av etnisk rensning. Amina Selimović om sin barndoms bosniske landsby som fortsatt preges av sin mørke historie.  

• – Teologi er ikke for fromme pyser. Tomm Kristiansen om teologiutdannelsen.