Jeg befinner jeg meg i Carakovo, en liten landsby i Bosnia. 
Det var mitt hjem helt til jeg som elleveåring måtte flykte i 1992. På den tiden var landsbyen befolket av mer enn 2.400 personer. I dag er det mindre enn 250 fastboende. Carakovo er et grønt og frodig område ved bergsiden. Det er omkranset av dype skoger og rennende 
bekker.

I dag domineres landsbyen av ruiner og sletter med hvite gravstøtter som minnesmerker. Husene er barnetomme museer der tiden har stoppet. Fastboende sier ofte at det er flere døde enn levende i landsbyen. Det samme gjelder flere av de andre landsbyene langs bergsiden av 
Matarusko-brdo i Prijedor.

Mødre og barn dro

Min mor og mange andre mødre valgte å ta med barna og bli med de mange bussene som kjørte flyktninger ut av Bosnia og til grensa til Kroatia. Slik forlot jeg Carakovo i 1992. Like mange mødre og barn ble igjen. Min ektemann og hans familie blant dem. Det samme gjorde nesten alle fedrene, også min.

Mange av de som ble igjen møtte sin død der sommeren 1992. Blant de døde var det 102 barn under 18 år.

Merket med hvite bånd

Etnisk rensning er et fjernt begrep for mange nordmenn. For oss med bosniske aner og bakgrunn kjenner vi det dessverre så altfor godt. For alle oss som kommer fra byer i Prijedor presser følelsene seg fram når de ulike merkedagene kommer opp. En av dagene som får fram følelser er markeringen av 31. mai.

Dette er dagen vi kaller «De hvite bånds dag». Det er dagen vi markerer starten på den offisielle, etniske profileringen i Prijedor. 31. mai 1992 ble alle ikke-serbiske borgere av 
Prijedor beordret til å markere sine hus med hvite laken.
Fra fellesbegravelsen for flere av landsbyene i området i 2019.
Fra fellesbegravelsen for flere av landsbyene i området i 2019.

Også kroppene våre skulle merkes. Vi måtte alle gå med et hvitt bånd rundt armen. Målet var å markere oss som tilhørte den uønskede delen av befolkningen. Etter det skjedde utviklingen raskt. I juli begynte oppsamlingen av den ikke-serbiske befolkningen.

I løpet av dagene 20. -25. juli i 1992 ble det gjennomført en brutal, etnisk rensning i landsbyene langs hele bergkjeden og i nabobyen Kozarac. I disse dager ble hele familier drept og utslettet på dørstokken til sine egne hus. Andre ble fanget og brakt til fange-leirene i området. Dem var det flere av. Raskt ble fangeleirene til dødsleirer. Der ble det foretatt en massiv likvidering av den ikke-serbiske befolkningen. Her er det mange massegraver. Noen av dem er rett i nabolaget. Andre er i gamle gruveminer.

Mange dro

I dag, mens jeg sitter her hjemme i Carakovo og skriver, er det kun en håndfull mennesker til stede. Krigen og grusomhetene som ble begått, gjorde at mange av de gjenlevende flyttet ut. Noen bor i Australia og Malaysia, andre dro til Midtøsten og USA. Det bor folk herfra i alle europeiske land.

Før Covid-19 brøt løs, var det forventet at mange skulle komme hjem hit. For mange av oss som bor i diasporaen, er det nesten en pilegrimsreise å vende tilbake til Prijedor når de jevnlige felles-
begravelsene gjennomføres.

Siden 1998 har muslimene fra Prijedor og Kozarac benyttet 20. juli til fellesbegravelser. Vi gravlegger levninger som er identifiserte. Hver sommer blir gamle sår revet opp. Sår som ikke helt kan gro uten å vite hvor dine kjæres levninger befinner seg.

Vi har ventet i 28 år

Hvert år har jeg vært med i begravelsene til enten naboer, onkler og fettere. I 28 år har min familie ventet på beskjed om at de har funnet min brors levninger. Den telefonen har ennå ikke kommet. Men på min sønns bursdag i 2014 fikk vi beskjed om at de hadde identifisert levningene av min svigerfar og min sønns bestefar. Funnstedet var massegraven Tomasica. Den sommeren, den 20. juli sitter fortsatt i kroppen.

Aldri glemme

Min ektemann og jeg kommer fra samme landsby, og deler de samme erfaringene. Om noen dager skal vi igjen stå sammen med våre to sønner, langs hovedveien og se på kolonnen med lastebiler. De kommer fra Sejkovaca, der levningene oppbevares og identifiseres. Først blir de brakt til Prijedor og Kozarac for en felles begravelse. Deretter bringes de videre til alle de ulike landsbyene langs Matarusko-brdo. Forhåpentligvis blir de brakt til den siste jordsenking.

Covid-19 setter begrensninger for hvor mange mennesker som kan samles for å vise ærbødighet. Men det er viktig at vi er der. For vi må aldri glemme den etniske rensningen som startet i 1992 og som førte til henrettelse av mange tusen menn og kvinner i Srebrenica i 1995.

Fra minnesenteret i Carakovo. Bildet viser flere av Amina Selimović sine familiemedlemmer som ble drept i fangeleirene Omarska og Trinipolje. Levningene deres ble tidligere funnet i ulike massegraver, identifisert og brakt til landsbyen for endelig begravelse. Mannen midt på bilde (med rosa skjorte) er hennes bror, Aladin Sijecic. Han var 28 år da han ble drept. Mannen det er bilde av rett over, er hennes svigerfar Suleiman Selimović. Han var 40 år da han ble drept. Under bildet av Aladin er hennes onkel Hasim Siljecic. Han var 50 år da han ble drept.
Fra minnesenteret i Carakovo. Bildet viser flere av Amina Selimović sine familiemedlemmer som ble drept i fangeleirene Omarska og Trinipolje. Levningene deres ble tidligere funnet i ulike massegraver, identifisert og brakt til landsbyen for endelig begravelse. Mannen midt på bilde (med rosa skjorte) er hennes bror, Aladin Sijecic. Han var 28 år da han ble drept. Mannen det er bilde av rett over, er hennes svigerfar Suleiman Selimović. Han var 40 år da han ble drept. Under bildet av Aladin er hennes onkel Hasim Siljecic. Han var 50 år da han ble drept.

 

LES OGSÅ:

Vårt Land: I dag virker et nytt Srebrenica like utenkelig som det virket i juli 1995

Ny religionslov truer freden på Balkan