Da Vårt Land tidligere denne uka skrev at norske muslimer etterlyser kontrollinstans for halal-kjøtt, fikk muslimene via kommentarfeltet beskjed om at «hvis de ikke vil spise kjøttet her, kan de sulte».

«Skal de bare forlange, så reis hjem der de kom fra», var en annen oppfordring.

Men én debattant forsøkte utrettelig å informere, spørre og gå i rette med alle kommentarene om at «sharialovene ­gjelder ikke i Norge». Han var saklig og høflig, kalte ingen dumme eller idioter. «Nå tror jeg du har misforstått litt», skrev han, og forklarte.

Og han ga seg ikke, selv om svaret var: Hvorfor må du ­kverulere sånn?

LES MER: Dømt for sjikane

Motmæle

I nyttårstalen i 2012 etterlyste daværende statsminister Jens Stoltenberg «digitale nabokjerringer». Han oppfordret til å ta til motmæle på nett.

– Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men vi skal ta igjen. Vi skal svare, sa Stoltenberg i talen.

– Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke umotsagt i mørke kroker på ­nettet.

Men de mørke krokene på ­internett lever i beste velgående­. Én av ti nordmenn oppgir at de har blitt utsatt for netthets, og hele én av fire mellom 18 og 29 år. To av fem norske politikere lar være å ytre seg i enkeltsaker i frykt for netthat, ifølge organisasjonen No Hate, som startet som en dugnad mot netthat i 2018.

LES MER: «Jeg har ikke TV», sier de høyt og stolt. Som om de er bedre enn oss fjernsynsfråtsere

Gir seg ikke

Også i det lyse, åpne nettet er stemninga blitt ­såpass tøff at mange ikke orker å være med lenger.

Til og med på hyggelige grupper om mat eller hage, der du kan finne oppskriften på verdens beste fyrstekake og tips om når staudene skal beskjæres, kan du finne stikk om hvor dumme folk er.

Altfor mange bruker diskusjoner på sosiale medier som sin private søppelkasse. Frustrasjon, sinne og manglende folkeskikk, er en dårlig kombinasjon.

LES MER: Hva hvis det hadde vært en hijab

Kjærlighet

Det er nesten utrolig at vi fremdeles må snakke om nettvett blant voksne folk.

Det gjør blant annet den svenske organisasjonen «Jag är här», som gjør noe med både folkeskikk og hatprat. De bomber rett og slett kommentarfeltene med kjærlighet.

Da journalisten Mina Dennert opplevde at stadig flere folk i kommentarfeltene manglet empati og at hatefulle ytringer i økende grad ble en del av normalen, fikk hun nok og bestemte seg for å gjøre noe med det. Nå har «Jag är här» nesten 75.000 medlemmer, og hver dag kommer forslag til saker som trenger kjærlighet.

Det er en viktig jobb, men den synes endeløs. Det er, som i norske kommentarfelt, gjerne muslimer og innvandrere som får unngjelde.

LES MER: Vi har blitt så vant til Trump, at vi nesten ikke reagerer på alle små-autoritære dryppene lenger

Brannslokking

I går la ­organisasjonen ut en oppfordring om å «bombe» en artikkel om to Holocaust-overlevende. «Deres handling og tilstedeværelse minner oss på at vi aldri må glemme ofrene for utslettelsen. Så spre kjærlighet og fine kommentarer som bare dere kan», var oppfordringen.

De svenske aktivistene finner også debatter som trenger brannslokking. Hvor brenner det i dag, hvor kan vi hjelpe? Da går de inn i kommentarfelt og støtter, liker og kommenterer. Deres poeng er ikke å drukne kommentarfeltet, men være en motvekt. De vil balansere og nyansere diskusjonen og ikke minst tonen i debattene, for at flere skal våge å si hva de mener. De skal ikke være nedlatende, men vise at de står for respekt og en god samtale.

Slik vil de motvirke polarisering.

Det er godt at vi har noen som ikke gir seg. Som argumenter og spør, svarer og informerer.

Hurra for dem, og for at de orker. Nettdebattene trenger flere som bomber debatten med kjærlighet når enkelte bare sprer hat.