Kun Sylvi har snakket om bistand i valgkampen

Valgkampen går mot slutten. I løpet av få døgn får vi svaret på hvilke politikere som har flertall til å styre landet.   

Blant de største temaene i valgkampen har vært formuesskatten og egen økonomi. Mange av temaene handler om oss selv. Det er ikke unaturlig når vi skal velge våre politiske ledere.

Men noen saker har fått lite oppmerksomhet. Bortsett fra krigene i Ukraina og Gaza, og vårt eget forsvar og sikkerhet, har internasjonale spørsmål i liten grad stått på dagsorden. Bistand har nesten vært fraværende.

Kun Sylvi har tatt opp bistand som tema i valgkampen 

En partileder har imidlertid tatt opp norsk bistandspolitikk i flere debatter. Det er Frp-leder Sylvi Listhaug. Hun har gjentatt at bistands- og utviklingspolitikken er et felt der norske myndigheter sløser med skattebetalernes penger. 

Under overskriften «Stopp sløsingen – Bygg Norge», skriver Frp at Norge bør kutte 13 milliarder i bistandsbudsjettet. Partiet vil blant annet kutte i FN-støtten og gi mindre penger til bistand i Afrika.

Solid støtte til høy bistand

Til tross for at de fleste partiene på Stortinget ønsker et relativt høyt bistandsbudsjett, har de andre partilederne i liten grad tatt til motmæle mot Listhaug. Dermed har Frps sløse-retorikk fått prege valgkampens beskjedne fokus på bistand.

Det partiene likevel bør merke seg, er at deres egne velgere ønsker høye bistandsbudsjetter. En relativt fersk måling som Opinion har gjort for Strømmestiftelsen, viser at så mye som 75 prosent av norske velgere ønsker å opprettholde eller øke dagens bistandsnivå. Kun 21 prosent ønsker å redusere norsk bistand.

Blant alle partier, bortsett fra Frp, mener et flertall mellom 81 og 98 prosent at Norge skal beholde eller øke dagens bistandsnivå. 

De røde partienes velgere er aller mest positive til å beholde eller øke bistandsbudsjettet. Men bortsett fra Frp, ligger blå side slett ikke langt bak.

Det er også verdt å merke seg at hele fire av ti Frp-velgere vil enten opprettholde eller øke norsk bistandsnivå. Når Sylvi Listhaug vil kutte i bistanden, snakker hun kun for litt over halvparten av sine velgere.

Den farlige stillheten

Kanskje er det nettopp den høye og jevnt fordelte oppslutningen om norsk bistandspolitikk som gjør at politikerne ikke løfter temaet i valgkampen. Kanskje de tenker at de ikke har noe å tjene på det. 

Men her kan norske politikere komme til å forregne seg, og i verste fall bidra til holdningsendring i befolkningen. Dersom det ikke snakkes om viktigheten av bistand, kan den brede støtten forvitre. 

I en verden der USAs bistandskutt allerede koster over hundre liv hver time, slik Panorama nyheter skriver, vil kutt fra andre land bety ytterligere nød, lidelse og død. Norge har vært et foregangsland. Dersom vi kutter, vil andre land følge etter. 

Ulike begrunnelser

Så er det ikke slik at alle som støtter en høy bistandsprosent har samme begrunnelse. En begrunnelse er altruistisk. Noen av oss mener det er et moralsk ansvar. 

Men det finnes også andre og svært gode grunner til å støtte bistand, som egeninteresse. I den urolige verden vi lever i, bidrar bistand til økt stabilitet. Dersom verden er mer ustabil, rammer det et lite land som Norge. 

Trump og hans like tenker på en annen måte. De hyller ideen om at den sterkeste bestemmer. Historisk erfaring viser at proteksjonisme og stormakters bruk av makt fører til konflikt, uro og mindre sikkerhet i verden. 

For Norge og de fleste land i verden kan den sterkestes bruk av makt være katastrofal. Norge er et lite land i verden. Vi er avhengig av regler, orden og samarbeid.

USA, Russland og Kina

Likevel sprer Trumps verdensbilde seg raskt og har appell i urolige tider. Når folk strever med å få endene til å møtes, er det forlokkende å sette oss selv først.

Men det vi bør merke oss er at land som Kina og Russland ser ut til å smette inn i ulike former for samarbeid når USA trekker seg ut. Kina og Russland er ute etter venner, samarbeidspartnere og støttespillere. 

Dette skjer på tross av at Kinas bistand egentlig ikke er populær i mange fattige land. Men når sult, fattigdom og nød preger befolkningen, er trolig samarbeid med Kina og Russland bedre enn å stå alene.

Bistand må forklares og framsnakkes

Vi som mener det er et moralsk ansvar å gi bistand, sørger når det kommer fram at Trumps kutt i USAID vil koste over hundre dødsfall i timen i verdens fattige land. Bistandskutt fører til lidelsen og nød verden rundt. 

Men de som ikke mener vi har et slikt moralsk ansvar, bør likevel vurdere hva kutt i bistand vil bety for den verden vi lever i. Om ikke annet bør de tenke på konsekvensene for Norge. 

For hva skjer dersom fattigdom og uro tiltar i flere land? Hva vil det bety for flyktningstrømmer, terrorplanlegging, religiøs fanatisme og krig? 

Det er ikke uten grunn at også republikanske presidenter i USA har vært tilhengere av store USAID-budsjetter. Det kalles «myk makt». Det gir mulighet til innflytelse og demokratisk påvirkning. Det gir mulighet til samarbeid.

Derfor bør både Sylvi Listhaug og andre partiledere tenke seg om, enten de snakker ned bistand eller lar være å snakke den opp. Å ha venner i en urolig verden er viktig. Slik er det for fattige land. Slik er det for rike land. Slik er det for både store og små land.

Verden er brutal. Dersom vi ikke har evne til å forstå dette, kan brutaliteten ramme oss selv. 

For ordens skyld: Berit Aalborg begynner 1. oktober som kommunikasjonssjef i Misjonsalliansen, en organisasjon som har prosjekter i en rekke fattige land i sør. Organisasjonen har både givere og får støtte fra Norad.