Hukommelse i koronaens tid

Jeg vil skrive for å hylle historiefortellerne, de som holder hukommelsen vår våken­, de lærerne som vet at «å glemme­ sine forfedre er som å være en bekk uten vann eller et tre uten rot», som det heter i et kinesisk ordtak. Vismennene/viskvinnene, også, seende økonomer og økotenkere, som aner det gode, når det kommer, men som også roper når de vet at går galt og katastrofen knakker på dørene. De vet det, historien forteller dem det. De har skrevet, skreket og ropt lenge nå, i bøker­ og demonstrasjonstog, i aviser og på alle kanaler. De som kjenner den store, ikke bare den lille, fortellingen om verden, er på ingen måte overrasket. For vi har skjøvet dyrene og fuglene ut av sine habitater og ei lita flaggermus slår tilbake. Og egoistisk rikdom vil ha mer og økonomien kollapser, det siste kan vi lese om i folkeeventyrene: Når trollet har spist seg overmett, så sprekker det.

Ute å kjøre

Jeg skulle gjerne skrevet om kjærlighet i koronaens tid. Men det tar seg ikke ut i en verden hvor verdens mektigste Trump møter verdenskatastrofen med å kjenne seg foru­rettet. Det er plutselig andre regler som gjelder. Og da – når vi ikke gjenkjenner tegnene historien og ­naturen har gitt oss – er vi ute å kjøre. For vi kan så lite om ydmykhet. Vi er til stede på jorda de dagene jorda sier ifra at den orker ikke mer av oss som herjer fram og tror at vi er så suverene at ingenting rokker oss.

Alle burde vite

I 1980 skrev Kaj Skagen en artikkel som ­finnes i essaysamlingen Natt til dommedag, han skriver: «Jeg tror at sammenbruddet vil komme.

Jeg er overbevist om at vi som er født etter Hiroshima og Berlin, vi vil være der når det kommer for fullt. Når høyblokkene raser og regjeringskontorene er rømt og er blitt flyktige buler for husløse gjenger med ville barn, da vil de politiske diskusjoner være over: Hele verden kommer til å være det siste, knusende argument. Men i det kaos som oppstår vil ingen tenke på hvem som hadde rett, for alle vil ha nok med å redde sitt eget skinn.

Og jeg er sikker på at verden vil overleve».

Gater fulle av kjærlighet

Vi husker nok 22. juli en stund, det dirrer i hukommelsen – i historien­. Vi gjør alt som står i nasjonens makt for å hindre at det skal skje igjen. Gud forbyd at det gjør. Men husker vi at vi lovte hverandre kjærlighet og varme, omsorg og at verden skulle bli annerledes, vi tenkte at nå er det bare å ta ordet «hat» ut av ordlistene? Kronprins Håkon holdt sin berømte og glødende tale foran Rådhuset i Oslo – «I kveld er gatene fylt av kjærlighet». Et par uker senere var alt som før i gamlelandet, den litt rotete, gråmelerte virkeligheten var til­bake med alle sine trivielle rutiner, løse ender og ullne kompromisser. Nasjonens og våre «rene» hensikter levde videre i den samme fiende/venn-retorikken, som før. Vi kranglet om polprisene, som før – og så ­begynte slaget om hvor minnemonumentet for de falne skulle stå.

Gatene var plutselig ikke fulle av kjærlighet.

Professorens tale

Klassekampen gjenga sist lørdag en tale som den kinesiske for­fatteren og professoren Yan ­Lianke holdt som nettforelesning for sine avgangsstudenter etter korona­utbruddet: «Hvorfor er det slik, både nå og i tidligere tider, at tragedier og katastrofer som rammer enten individer, familier ­eller hele samfunn stadig gjentar seg? Og hvorfor er det til alle tider slik at tusener på tusener av vanlige folk må bære byrdene eller bøte med livet? Det finnes utallige faktorer, blant dem den menneskelige, som vi ikke spør etter, Vi mennesker, hele menneskeheten, er maurlignende kryp, som ikke tar lærdom av historien».

Kraftig sagt – for vi er mennesker, ikke maur. Desto verre.

Tårevåte øyne

Han sier også: «I nærmeste fremtid, når nasjonen skal feire seieren i slaget mot covid-19 med sang og musikk, håper jeg at vi forfattere ikke blir intetsigende etterplaprer, men rettskafne mennesker som rett og slett holder fast på det vi husker. Jeg håper at vi når den store forestillingen går av ­stabelen, ikke kommer til å være en av skuespillerne eller fortellerne på scenen, eller en av dem som klapper for å få være med i forestillingen, men at vi er blant de reserverte og fortapte som står i utkanten og stille bivåner det hele med tårevåte øyne».

Vi kjeppjager

Jeg tror – i ­likhet med Kaj Skagen – ikke det er ­kapitalismen, fasismen eller noen andre ismer som har skylden for katastrofene, slik de gjentar seg med ujevne mellomrom – omtrent lik de forrige. Så, hvor kommer ondskapen og tanke­løsheten fra? Ismene bare åpner for den, de skaper ingenting selv. Det er vi, mennesket, som fyller dem med innhold, det er gjennom oss det kommer inn i verden.

Vi har aldri likt dem som sier det som det er og som «husker». Legen som ropte varsko om korona­utbruddet i Kina ble straffet­. Nå er han kåret til 
helgen.