Krav om hvordan ­gutter og jenter skal være, kle seg og opptre ulikt, ­begrenser mange ungdommer. Disse kravene starter i barnehagen og tiltar gjennom hele ungdomstida. Vi som var unge på 80-tallet kan sjokkeres over den innsnevringen som har skjedd. Og vi som har ungdommer opplever deres kamp for å passe inn i trange kjønnsrom.

Jentene blir stressa og sliter psykisk på grunn av krav til utseende og skoleprestasjoner. Gutter skal være sterke og maskuline. Mange faller utenfor.

Det store spørsmålet er hvorfor foreldregenerasjonen har latt det skje.

• LES OGSÅ: Loveleen Brenna: – Stereotype kjønnsroller er den største likestillingsutfordringen for barn i dag

Utfordringer

Torsdag leverte ­Loveleen Rihel Brenna en omfattende utredning, en såkalt NOU, til likestillingsminister Trine Skei Grande. Den omhandler likestillingsutfordringer blant barn og unge. Konklusjonen er ikke overraskende, men nedslående: Gutter og jenter som vokser opp i dagens Norge opplever at deres kjønn begrenser dem. Kanskje er det ikke så rart at vi nå opplever en stadig økende jakt på kjønns­identitet når så mange opplever ikke å passe inn. Trangere båser betyr at det er plass til færre.

I forbindelse med utredningen har ungdommer på en videregående skole i Trondheim blitt spurt om forventninger til ­gutter og jenter.

Slik opplever både gutter og jenter forventningene til jenter: De skal være flinke på skolen, morsomme, være gutters hjelper, ikke være dominerende, ikke ta ledelsen, være følsomme, søte, pene, sexy, ha former – men fortsatt være små, godt trente og sminket.

Forventningene til guttene var like sterke: De skal være ­praktisk anlagt, kunne skifte vinterdekk og bytte batteri, være gode i ­fysiske fag, ikke være nerd, ikke bry seg om karakterer, være ­bråkete og ta mye plass, ikke vise følelser, skal representere ­familien, være sporty, musku­løse, store og sterke og maskuline.

Liten respekt

Kravene om ­dominante gutter og sexy jenter har åpenbart ikke ført til særlig gode klassemiljøer. I norske klasse­rom blir jenter omtalt og benevnt som «horer» samtidig som de blir rangert i full offentlighet etter puppestørrelse og ­utseende. Gutter som er ­følsomme og ikke-dominerende blir omtalt som «nerder» og «homo». Dette bør fortelle oss to ting: Det er ­liten respekt for andres seksualitet når hore og homo blir skjellsord. Og gutter og jenter anno 2019 har ­liten plass til å være seg selv. De er utsatt for et stort press.

Ser vi historisk på de ­stramme kjønnsrammene, er det ikke ­sikkert det er så nytt. Men ­disse rigide og ulike rammene for kjønn er totalt i utakt med det vi forteller våre barn og ungdommer: At Norge er et av verdens mest likestilte land. Problemet for ungdommen er at deres egne opplevelse ikke henger sammen med det vi forteller dem. I tillegg virker det som om presset er høyere og ensrettinga større enn tidligere.

Sovet i timen

Men dette er ikke ungdommenes skyld. Det er vår skyld. Vi har rett og slett sovet i timen. Vi har ikke vært opptatt av å skape et samfunn der unge mennesker får utvikle seg med egenskapene de har, uavhengig av kjønn og legning.

Vi har kledd dem i rosa og lyse­blått, og håpet at de selv skulle velge utradisjonelle yrker når de ble voksne. Vi har overlatt ­undervisning om sex til pornoindustrien. Likevel har vi trodd at dagens ungdom skulle få en romslig og god forståelse av ­individualitet og kjønn.

Kan det hende at deler av det økende antallet barn og unge som ikke identifiserer seg fullt ut med sitt biologiske kjønn har noe med disse trange rammene å gjøre?

Ung generasjon

Heldigvis ser vi at mange unge mennesker nå gjør opprør mot r­igide kjønnsrammer og i ytterste konsekvens mot en foreldre­generasjon som har forsømt seg. Unge ­jenter ­finner seg ikke i å bli ­omtalt som «horer» til daglig. Vi ser også ­eksempler på at unge ­gutter ikke finner seg til rette i en rolle der kun jenter skal få lykkes med skolefagene. Mange kjenner seg urettferdig behandlet.

Vi som voksne har en real jobb å gjøre med både våre egne holdninger og vårt eget engasjement.

Være seg selv

I utredningen blir det foreslått en rekke tiltak både i skolen og yrkeslivet. Dette bør vi ønske velkommen.

Men alle vi som tilhører ­foreldregenerasjonen bør snakke med barn og ungdom om kjønn og roller. Slik kan vi støtte dem til å være seg selv.