Torsdag for to uker siden presenterte NRK nyheten om at Forlaget Oktober brøt avtalen med forfatteren Per Marius Weidner-Olsen. Weidner-Olsen (f. 1963) debuterte på sensommeren med romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen, og fikk uvanlig gode kritikker og mye oppmerksomhet til debutant å være. Boka skildrer en gutt som i barndom og tenår utsettes for seksuelle overgrep og hvordan han håndterer offerrollen og skamfølelsen senere i livet.

Egne erfaringer

I lanseringsintervjuer i Aftenposten og Dag og Tid antyder Weidner-Olsen at boka delvis hviler på erfaringer fra egen oppvekst: «Hva som er mine erfaringer er uansett uvesentlig, men det er klart man henter materiale fra en bakgrunn», sa han til Aftenposten, selv om han også toner ned koplingene til eget liv.

Men det var andre erfaringer fra eget liv som innhentet Weidner-Olsen. I 2003 ble han selv straffedømt i Tingretten «for å ha skaffe seg seksuell omgang ved misbruk av stilling eller tillitsforhold». Dommen var 120 dagers fengsel, hvorav 30 var ubetinget. I tillegg måtte han betale 50.000 kroner i erstatning og saksomkostninger.

Det var den fornærmede i saken som tok kontakt med forlaget. Fornærmede er anonym i saken og gikk til NRK fordi «eg meiner det er viktig og relevant informasjon for korleis boka vil lesast». Nå har forlaget stoppet videre opplag og markedsføring, og agenturet hans har stanset en planlagt utenlandssatsing.

Umiddelbart ropte enkelte forfattere, kritikere og forleggere om «sensur» og «ytringsfrihet», men nå synes det nå å råde en ganske bred enighet om at dette ikke er et ytringsfrihetsspørsmål, men et spørsmål om tillit mellom forlag og forfatter.

Relativisering

Da nyheten sprakk kastet jeg meg over romanen. Det jeg var mest interessert i, var om boka «relativiserte» forholdet mellom offer og overgriper, og på den måten påla offeret et medansvar for at overgrepene kunne skje.

Dette er et av ankepunktene til den fornærmede, som sier til NRK: «Det som gjer det problematisk er når eg-personen i boka, altså offeret, delvis tar på seg skylda for overgrepa, og ein veit at forfattaren også er tidlegare overgripar. (...) Han har sona dommen sin, likevel blir det heilt feil når ein tidlegare overgripar skal fordela skyld og skam.»

Tidlig i Weidner-Olsens 
roman reflekterer den navnløse jeg-fortelleren over hvordan han skal forholde seg til hendelser i en bil, hvor en voksen mann får fortelleren og hans tolv år gamle venner til å onanere ham, i bytte mot chips og cola:

«Jeg forstår ikke, da disse tingene finner sted, at overgrep er en passende beskrivelse og et passende ord for det jeg opplever. Jeg forstår, kanskje merkelig nok, at det er et overgrep i en juridisk forstand, at det som skjer ikke er lov, men jeg opplever det ikke som overgrep, jeg opplever det som hendelser bevirket av meg selv.»

Per Marius Weidner-Olsens debutroman høstet gode kritikker i sommer. Da forlaget ble kjent med en straffedom fra 2003, avsluttet de samarbeidet.
Foto: Erlend Berge

God litteratur

Problemet her er nettopp at god litteratur gjerne skal relativisere: Den skal pirke i våre rigide skjemaer innen både juss og moral, for å vise fram at livene som leves aldri helt vil kunne la seg fange i borettslagets normer eller tingrettens domfellelser. Nettopp forholdet mellom individ og samfunn er litteraturhistoriens lange, røde tråd, og da påtar litteraturen seg gjerne oppgaven å fortelle hvordan de individuelle erfaringene overskrider hvordan omgivelsene prøver å definere dem.

Samtidig som jeg leser 
Weidner-Olsen leser jeg den 13 sider lange domfellelsen fra 2003. Dommen er ubehagelig lesning. Den slår fast at den tidligere læreren Weidner-Olsen pleiet et forhold til sin elev og hadde seksuell omgang med personen etter at hun fylte 16, på tross av at han allerede hadde blitt irettesatt av fornærmedes foreldre for nærgående kontakt.

Trøblete og god

Under lesningen av romanen opplever jeg i det ene øyeblikket å tenke at den ikke legger ansvar over på offeret, men at den heller forsøker å analysere dette på et psykologisk plan, uten å komme med normative vurderingene på forhånd. Men i neste omgang sklir den over i passasjer som er mer problematiserende, hvor spørsmål om skyld og soning tas opp på en uavklart måte.

Det er nettopp denne glidningen mellom forskjellige synspunkter som gjør romanen god. Hadde den tatt mer entydig stilling hadde den vært på tryggere grunn, også i lys av dommen fra 2003. Men den ville også vært en dårligere roman. Det samme som gjør den god er det som gjør den trøblete.

Denne erkjennelsen innebærer ikke at Weidner-Olsen har fått skriveforbud eller at han er pliktet til å vise fram en vandelsattest. Og når jeg leser Weidner-Olsens utsagn i kjølvannet av saken, både i et intervju i Morgenbladet og i en nyere kronikk på NRK, merker jeg at jeg kjenner sympati med hans rett til å ytre seg om temaet, i og med at dommen ligger 17 år bak i tid og at boka ikke handler om de samme episodene.

Jeg er med på at Oktobers håndtering er diskutabel. Deres viktigste ankepunkt er det forlagsredaktør Ingeri 
Engelstad kaller «en overlappende tematikk som gjør at romanen kan leses i et helt annet lys». Men selv om deres beslutning kan diskuteres, mener jeg fortsatt at det sentrale faktum er at Weidner-Olsen på 
egenhånd har tatt de etiske vurderingene som forlaget, i kraft av å være ansvarlig utgiver, skal involveres i.

Les også:
Sandra Lillebøs roman klarer å overbevise om at det står om livet
Askese og ekstase møter anoreksi og narkomani i Maria Kjos Fonns svært gode, men ikke helt problemfrie «Heroin Chic»