Ny bok fra Kjos Fonn: Heroin er himmelen i en pose pulver

Både religionen, spiseforstyrrelsen og dopet har ett mål: å slippe å forstå hvorfor.

Mens hovedpersonen i Heroin Chic, Elise, ligger på avrusning, spør en sykepleier henne om hvorfor hun ble syk.

«Jeg så på veggen foran meg. Spør når, hvordan, med hvem. Hvor mye, hvor ofte, hvor hardt, blandet med hva. Men ikke dette. Det eneste jeg hadde trengt, var å få livet mitt til å handle om gram og teknikk. At hvordan ble det eneste spørsmålet».

Et perfekt barn

Kinderwhore, Maria Kjos Fonns første roman, fikk fantastiske anmeldelser høsten 2018. Den handlet om ei jente fra et vanskeligstilt hjem i Groruddalen som blir utsatt for overgrep av en stefar og deretter begynner med dop og prostitusjon, før hun i slutten av tenårene blir plukket opp av barnevern og psykiatri. I høstens roman, Heroin Chic, befinner vi oss på motsatt side av Oslo, og av klasseskalaen: i en villa på Uranienborg. Her bor Elise med gullhår og englerøst sammen med mor og far.

Som barn var Elise perfekt. Det visste både hun og foreldrene. Men så kommer tenårene. Elise begynner å sulte seg, vil vekk fra kroppen og fra kjønnet. En sanglærer begår overgrep mot henne. Hun popper piller og veier seg helt til hun møter Joakim på en konsert og introduseres for kraftigere kost. Så følger år i et dophull på Sandaker i Oslo, finansiert gjennom morens Vipps.

Romanen starter idet Elise har vært nykter i ni måneder og følger henne mens hun prøver å fortsette å holde seg på bena. Barndommen og livet med Joakim presenteres i tilbakeblikk.

Universell smerte

Heroin Chic virker kanskje ikke så interessant hvis man kun tar utgangspunkt i handlingsreferatet. Mens Kinderwhore hadde en hovedperson som representerte en annen del av befolkningen enn den som vanligvis er å finne i nyere norsk litteratur, er det flust av anorektiske jenter fra øvre middelklasse i bibliotekhyllene for de som er interessert i den slags. Men Heroin Chic er annerledes. Jeg har sjeldent lest en bok som i så stor grad klarer å bygge den spiseforstyrrede eller den narkomanes – for er de egentlig én og det samme? – suggererende idéverden, som formidler dens kompleksiteter og banaliteter og samtidig formidler det universelle i smerten dens hovedperson opplever.

Majestetisk, halshugget

For Kjos Fonn skriver spektakulært godt. Som her, når Elise beskriver den utsultede kroppen sin:

«Jeg visste ikke når jeg var trøtt og når jeg var sulten, når jeg burde være trøtt og når jeg burde være sulten, hvem jeg likte og ikke likte, hva jeg likte og ikke likte. Om jeg hadde lyst, eller det motsatte. Jeg var Marie Antoinette – halshugget, ingen forbindelse mellom hodet og den majestetiske kroppen».

Her formidler Kjos Fonn gapet mellom det den spiseforstyrrede opplever som en opphøyet verdighet, og det resten av verden ser er som en død kropp uten hode. Og beskrivelsene er like sterke når Elises spiseforstyrrelse etter hvert utvikler seg til en rusavhengighet som i begynnelsen er ekstatisk, men snart blir forflatende og rutinepreget:

«Å legge seg sammen med den man ikke elsker, mens den man elsker ligger i nattbordskuffen. Det er nesten tilfredsstillende. Mens han er mellom beina dine, er den elskede snart i blodet ditt».

Estetikk og mystikk

Kjos Fonn bretter ut sykdommens ­indre logikk, som når Elise skammer seg over ikke å ha noe verre enn en spiseforstyrrelse å klandre for narkomanien, eller spiser en pose boller og «nedgraderes til bulimiker».

Elise veksler mellom et ­grand­iost selvbilde, av seg selv som Kate Moss – heroin chic, og et totalt mørke. Mens Kinder­whore var en roman om å finne språket for å bli frisk, er Heroin Chic mer ambivalent. Elise går langt inn i estetiseringen av både psykiske lidelser og narkomani. Hun er jenta med perlekjede som nå har en perlekjederyggrad, hun som leser ­mystiker ­Simone Weil og undrer seg om det er noe religiøst og mystisk i å forsake mat. Nevn én romantisk ­forestilling om spise­forstyrrelser, og du finner den hos Elise. For henne er både ­spiseforstyrrelser og narkomani et uttrykk for en ­universell smerte – for det ­egentlige – ikke lidelser man kan prøve å bli frisk av.

Som leser opplever man ­ingen avstand til Elise som ­forteller, dette er hennes idéverden, og Kjos Fonn mestrer denne ­særegne estetikken til det fulle. Det er en styrke ved romanen, men byr også på noen problemer.

«Jeg er lei av fetisjisering av smerte, at det liksom alltid skal være mer autentisk, mer høyverdig i litteraturen», uttaler en av karakterene i boken.

Et ubehag

Den bunnløse selvutslettelsen i spise­forstyrrelser og narkomani er tydelig til ­stede i Heroin Chic. Maria Kjos Fonn hverken skjønnmaler eller ­fetisjiserer. Men hoved­personen i romanen gjør det til tider. ­Denne spenningen ­skaper et ubehag som gir romanen nerve og karakter, men kan også føre til spørsmål om estetisering av nettopp disse sykdommene. Hva innebærer det når leseren får presentert Elises romantiserte verdensbilde helt filterløst, ­antall gram ­cottagecheese og ­rusekstaser inkludert? Kanskje er det umulig å unngå at denne typen tematikk vil ha ­problematiske snev ved seg. Men hvis en roman med denne tematikken ikke skapte et ubehag slik Heroin Chic gjør, ville den heller ikke vært vellykket.

Selv ville jeg tenkt meg om én ekstra gang før jeg ga Heroin Chic til en 16-åring. Ikke fordi den ikke er god, men kanskje nettopp fordi den er det.

---

Bok: Roman

• Maria Kjos Fonn
• Heroin Chic
• Aschehoug 2020
• 205 sider

---

---

Fakta:

---