Noen bøker er båret fram av en større nødvendighet enn andre. Sandra Lillebøs debutroman Tingens tilstand, som handler om konsekvensene av å ha vokst opp med en mor som lider av udiagnostisert schizofreni, er slik. Jeg-fortelleren har kommet til et punkt i livet der det ikke er mulig å gå utenom sin egen oppvekst. Hun vil skrive seg fri fra barndommen.

Romanen kan ses som en språkhandling, en ytring, som frigjør og endrer livssituasjonen. Det så overbevisende gjort at jeg godtar påstanden om at det står om livet. Som et mantra i teksten finner vi ulike variasjoner over utsagnet «Det er hun eller meg, og jeg velger meg og livet.» Gjentagelsene stadfester og bekrefter frigjøringsprosjektet teksten er et uttrykk for.

Ikke etterprøvbart

Virkelighetslitteraturen er full av skjebner og skildringer av dysfunksjonelle familier, enkelte går tett på mødre som svikter. Noen er sakprosapregede med etterprøvbare kildehenvisninger. Andre har roman på tittelbladet. Jeg-fortelleren i Lillebøs roman erklærer at det er lenge siden skillet mellom fiksjon og virkelighet sluttet å gi mening. Det hun skal fortelle, er ikke etterprøvbart: det finnes ingen beviser på morens lidelse, og heller ikke på jeg-fortellerens egen.

Nøkternt språk

Tidlig innrømmer journalist, kritiker, og poet Lillebø problemet i å skrive om et sykt menneske som ikke kan tale sin egen sak. Dessuten uttrykker fortelleren et ønske om å finne: «ord som er sanne om meg, men som tilslører min mor.» Det lykkes delvis, for teksten går tett på jeg-fortellerens opplevelser, men er likevel sparsom. Den utmaler ikke, men gjengir konkret og nøkternt beskrivelser av omsorgssvikt og andre faktaopplysninger som får leseren til å ane avgrunnen bak.

Hemmeliggjøring

Allerede fra barnsben lever jeg-fortelleren med utryggheten som oppstår når de vi lever tett på, plutselig endrer personlighet og karakter. Likevel er fortelleren medsammensvoren i å skjule lidelsen til moren: Hemmeligheten hennes var en hemmelighet for alle, og det var også en hemmelighet for meg. Likevel ble jeg satt til å beskytte den, og dette (…) har gjort det bortimot umulig for meg å leve.

Som liten var hun delaktig i å opprettholde en fasade og bekrefte et virkelighetsbilde hun ante ikke kunne stemme. Hun inntok voksenrollen overfor moren, samtidig som hun fortsatte å spille barn. Slik kom jeg-fortelleren til å dele de samme vrangforestillingene som den hun forsøker å hjelpe og beskytte: «Ennå skulle det ta mange år før jeg forsto at hennes vrangforestillinger også hadde klart å ta bolig i meg».

På nåtidsplanet erfarer jeg-fortelleren at verden holder på å rakne. Slik er romanen båret frem av et usedvanlig sterkt argument: Hun er redd for å bli syk selv. Gjennom teksten analyserer hun likhetstrekk mellom seg selv og moren - skjørheten og styrken i dette er formidabel.

Én versjon

Stadig sterkere gjennom boka fastholder fortelleren sin rett til å ikke bli invadert og påtvunget en virkelighetsfortolkning hun ikke kan dele. Hun kan ikke tillate seg å inkludere noen motstemmer i fremstillingen av egne erfaringer. Romanen setter jeg-fortelleren fri, med den gestalter hun seg selv og sin egen virkelighetsoppfatning som den gyldige. Morens versjon har ikke plass i denne teksten.

Akutt frigjøring

Det er verdt å merke seg et av poengene til Morgenbladets anmelder, som hevder at romanen «er overraskende autoritær og skråsikker i sin tilnærming til sin egen fortelling, den eventuelle tvilen eller undringen i den kommer sent og frem står da mest som påstander. Romanen er ikke interessert i å skape noe rom omkring seg».

Men i mine øyne kan ikke denne teksten romme tvil. Det ville være for risikabelt for jeg-fortellerens prosjekt og true med å svekke kraften i hennes egen stemme. Hun må avvise kampen om virkelighetsfortolkningen. Her er det liten plass til å bygge et ut et fiksjonsrom.

Det uunngåelige og akutte ved frigjøringsprosessen i romanen er det som overbeviser.

Rom for tanken

I Arv og miljø av Vigdis Hjorth fra 2015 ble sannhetssøken fremstilt som en erkjennelsesprosess der hovedpersonens versjon av historien står i konflikt med andre fortellinger om det samme. Men det ble også tydelig at å kjempe for sin egen sannhet er en utmattende, men livsviktig prosess.

I Lillebøs roman er stemmen til moren hørbar som en bønn om kontakt og behov for å se datteren. Jeg-fortelleren anklager seg selv for å være en overgriper som avviser moren. Hun ser at moren har det vondt, men hun kan ikke gå med henne lenger. Med slike moralske refleksjoner skaper denne sterke teksten rom for mange tanker i leseren.

LES OGSÅ:

Kari Løvaas om Vigdis Hjorts Er mor død: Å forsone seg med forsoningen som uteble

Poet Gunnar Wærness: – Det er når det har gått galt at vi blir interessante som kunst