Kommentar

13. september 1993 skjer det inntil da ganske utenkelige: Israels statsminister Yitzhak Rabin rekker tilsynelatende motvillig fram en forsonende hånd til en smilende PLO-leder Yasser Arafat, den palestinske lederen som Israel inntil da hadde stemplet som en terrorist.

Det historiske håndtrykket beseglet Osloavtalen, der målet var å gradvis bygge en endelig fredsløsning som skulle gi palestinerne sin etterlengtede autonomi og etter hvert stat.

LES MER: FN-rolle uten land

USA som sponsor

Under seremonien på plenen foran Det hvite hus 13. september 1993 stilte utenriksminister Johan Jørgen Holst og de andre norske tilretteleggerne seg pent i skyggen. For å gi ekstra tyngde og legitimitet var det nødvendig at USA og president Bill Clinton framsto som avtalens hovedsponsor.

Et kvart århundre er gått, og Osloavtalens nobelprisede glans er for lengst falmet. Avtalen har gått fra å være euforisk håp, til å få skylden for det meste som siden har gått galt i konflikten.

Det skyldes en hel serie omstendigheter, og ikke minst tragedien 4. november 1995, da statsminister Rabin ble myrdet av Yigal Amir, en radikal høyreorientert ortodoks jøde som var intenst imot Osloavtalen.

LES MER: Palestinsk skyts gir rekyl

Kritisk israelsk arkitekt

Det er skrevet hyllemeter med bøker og analyser om Osloavtalens brutale skjebne, men noen av aktørene har vært ganske tause. I et stort intervju i avisen Haaretz torsdag letter den nå 68 år gamle juristen Joel Singer på sløret gjennom interessante vurderinger, som en av de sentrale arkitektene på israelsk side.

Han sier resignert at partene har gitt slipp på en sjelden mulighet, og ser ikke noe som helst håp om en fredsløsning på mange år.

Singer avviser kritikere som sier at avtalen feilet fordi den utsatte viktige stridsspørsmål og gradvis skulle bygge etasje på etasje. Når en historisk og gyllen mulighet glapp, peker han på tre sentrale feilsteg.

LES MER: Israel dreper flest

Bosettingene ble utvidet

Den største feilen var at Rabin og utenriksminister Shimon Peres ikke ville stanse videre utbygging av jødiske bosettinger på Vestbredden. Siden er antallet bosettere flerdoblet, og Singer ser ingen mulighet for at dette kan reverseres og dermed gi plass til en levedyktig palestinsk stat, «selv ikke av den sterkeste og mest fredsvennlige statsminister».

Den andre feilen var at Israel umiddelbart overførte ansvaret for intern sikkerhet til de palestinske selvstyremyndighetene (PA). Singer mener de utrente styrkene til PA verken hadde kapasitet eller motivasjon til å bekjempe Hamas.

Tredje store feil var den sterke tilliten til Arafats evne til å ta avtalen videre. PLO-lederen hadde imponert og tatt tøffe beslutninger under Osloprosessen, blant ved å anerkjenne Israels rett til å eksistere, men siden forsvant evnen og viljen til å inngå vanskelige kompromisser.

Palestinsk håp svinner

Uansett påstått fiasko skapte Osloavtalen et rammeverk som siden aldri er blitt erstattet av noe mer håpefullt. Og skrur vi klokken 25 år fram i tid fra det historiske øyeblikket da Bill Clinton førte sammen to tidligere erkefiender på en plen i Washington, er palestinernes statshåp kanskje lenger unna enn noen gang.

Det skyldes både splittelse og elendig lederskap på palestinsk side, og at et sterkt høyredreid Israel stadig gjenvelger en statsminister som aldri har ønsket en palestinsk stat på de premissene Osloavtalen streket opp.

Benjamin Netanyahu ble statsminister første gang allerede i 1996, knappe tre år etter at Osloavtalen ble signert. Mens ånden i Osloavtalen tilsa at Israel skulle gi fra seg land for å få fred, bygget i stedet Israel bosettinger som gjennomhullet muligheten til det sammenhengende land som kunne gi palestinerne en levedyktig stat.

LES MER: Kutt kan styrke Hamas

USAs endrede rolle

Som Israels sterkeste politiske, økonomiske og militære støttespiller, har USA til en viss grad kunnet bremse ytterliggående krefter i Israel som vil ha et stor-Israel, tildels basert på forestillinger om bibelsk rett til et Kanaans land som strekker seg fra Jordanelven til Middelhavet.

Så sent som under president Barack Obama prøvde USA å presse Netanyahu og Israel til å fryse bosettingene, om enn med lite hell. Derimot har etterfølgeren Donald Trump dreid USAs politikk markant i retning ensidig Israel-støtte.

Særlig er dette synliggjort ved at USA under Trump har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, og flyttet sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem.

LES MER: Anklages for antisemittisme

Trump kutter bistand

Senest i en konferanse med jødiske ledere torsdag, skrøt Trump av at det omstridte Jerusalem-spørsmålet nå «er tatt av bordet», altså at palestinerne heretter bare må leve med den hellige byens status som Israels hovedstad.

Parallelt har Det hvite hus, tett koordinert med Netanyahu-regjeringen, kuttet amerikansk bistand til palestinerne. For en uke siden tok Trump skrittet fullt ut og kuttet all amerikansk støtte, rundt 350 millioner dollar i året, til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA).

Målet synes å være at millioner av palestinerne under UNRWA-paraplyen skal få svekket sin flyktningstatus og såkalte rett til retur. Slik vil USA og Israel få nok et problem for Israel «tatt av bordet», før palestinerne kan presses til en avtale som blir langt unna Osloavtalens intensjoner.