Filharmonisk kraft – minus norsk

Rett på: I løpet av rundt 45 konserter i 2018/2019-sesongen – altså friskt regnet 90 timer musikk, – finner vi 13 større verker fra det russiske repertoaret, mens to korte pluss Griegs pianokonsert fra det norske. Det er naturlig at sjef Vasily Petrenko i «utlendighet» vil spille seg hjem til sine røtter, men hvor blir det av våre?

Griegs a-moll, fantastisk, den holder til evig tid og er det klassiske ansiktet vårt utad, mange kan plystre den. Men jeg tror også publikum kan svelge Svendsens symfonier, og Halvorsens, for den saks skyld, Finn Mortensens «brucknerske» symfoni og Lasse Thoresen, Egil Hovlands konserter, Arne Nordheims Epiraffio og Wirklicher Wald, Harald Sæverduds symfonier, Fartein Valen, Arvid Klevens Lotusland, Ragnar Søderlinds og Halvor Haugs symfonier, puh ... jeg trekker pusten.

Det burde programkomiteen også gjøre.

For egentlig er det vel langt under hva myndighetene bør forvente for pengene. Orkestre skal ikke statsstyres, for all del, frihet er forutsetningen – men noen må si at vi trenger å friske opp vår norske «hukommelse» og også blåse liv i den nye, for dette tærer på nasjonens helbred. Kanskje skal kulturministeren si det rett ut?

Vi er i den heldige situasjon at staten insisterer på et godt liv for fem ­orkestre i verdensklasse - Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. Og de – Oslo-filharmonien inkludert – spiller for stadig bredere grupper, den delen holder.

LES OGSÅ: Ordene treffer ikke alltid tonen

Topp på alle hyller

Når det er sagt og ikke glemt: Oslo-filharmoniens neste sesong er en massiv manifestasjon av det «klassiske» repertoaret, alt fra Bach til Tan Dun, Beethoven, Brahms, Sjostakovitsj, Debussy, Sibelius, Tsjaikovsky og «the best of» 100-årsjubilanten Leonard Bernstein, Harry Potter-fans får også sitt.

Og ved siden av et raust tall på 18 konserter med sjefen selv, Vasily Petrenko, stiller store dirigentnavn som Herbert Blomstedt, Mark Janowski, John Adams, Andrew Manze, Eivind Aadland og et perlekjede av solistnavn som Nikolai Lugansky (piano), Somon Trepceski (piano), Valery Sokolov (fiolin), Lise Davidsen (sopran), Nikolai Znaider (fiolin), Francois Leleux (obo), Stephen Hough (piano) og Per Arne Glorvigen (bandeneon).

Holder ikke ut?

Oslo-filharmoniens konsert sist uke var en slik «før-og-etter-eksisterer-ikke»-konsert, alt skjedde i øyeblikket – som et opprør mot énsnuttveldet i radio og tv nå, spilles bare én sats, helheten er droppet fordi man tror – og hvem er man! – at vi ikke orker å høre mer enn et par minutter i ett strekk.

Først Johannes Brahms' mastodont, en sidevind av en fiolinkonsert som den nederlandske fiolinisten Simone Lamsma spilte alt annet enn kniplinger og plysj inn i: Det var kamp, massiv romantikk, skarpe nok kanter, røff tone, når den ikke smøg seg til himmels som lerken.

LES OGSÅ: Sang og musikk gjør frisk

Midgarsorm

Og så var det godt å høre Sjostakovitsj så å si som uten aggresjon – den latviske dirigenten Andris Poga ga seg tid, komponistens 15 og siste sukk av en symfoni, hvor han (trolig) rekapitulerer sin egen barndom før han faller ned i kroppens mørkeste leie.

Like før premieren i 1972 sa Sjostakovitsj at «førstesatsen beskriver barndommen – en lekebutikk med en skyfri himmel over».

Det er til å skjønne, lekebutikk – den blir som en hildring ettersom det skrider fremover, det er bare de «mekaniske dokkene» og «trekkoppbilene» som er igjen, hans egen og andres skjebne satt under hardt trykk.

Så til slutt – total stillhet. Dirigentens armbevegelser i den slags musikk kan være store, som en midgardsorm som snor seg rundt musikken. Poga gikk dypere og sannere til verket, an fylte ordet «ettertanke» med toner.

Alvor og melankoli

Denne uka (i morgen og fredag) markerer Oslo-filharmonien og Leif Ove Andsnes 100-årsdagen for Claude Debussy med hans sjeldent spilte Fantasi for piano og orkester.

Det skulle bare mangle, når man først skal feire en «dødsdag». Og så er Jukka-Pekka Saraste på plass igjen, solid støtte, naturligvis, og en svært alvorlig og melankolsk Tsjaikovskys 4. symfoni kan forventes. Det er visdom, raffinement og kraft på scenen.