Den franske presidenten har besøkt det afrikanske kontinentet ikke mindre enn ti ganger siden han ble president i 2017.

Mye skyldes Frankrikes fotfeste som tidligere kolonimakt, men Macrons rundreise i forrige uke viser at interessen er glødende og strekker seg langt utover det frankofone Afrika.

Investerer i infrastruktur

Presidenten signerte kontrakter i Kenya for nærmere 20 milliarder kroner, inklusive store transportprosjekter og solcellesatsing. Han besøkte også Etiopia og Djibouti. Sistnevnte er det minste landet på Afrikas horn, men er stabilt, strategisk plassert ved Rødehavet og sentralt i det som kalles det nye kappløpet om Afrika:

Her finnes både franske, italienske, japanske, amerikanske og kinesiske militærbaser, og en tredjedel av verdens globale skipstransport passerer det travle farvannet. Storbritannia og India står i køen for å åpne ambassader i landet med bare en million innbyggere, mens Tyrkia i hovedstaden Djibouti bygger den største moskeen i Øst-Afrika.

LES MER: Ber Norge lære av Kina

Motvekt til Kina

Macrons rundreise må sees som en markering av at det ikke skal være fritt fram for Kinas massive afrikanske ekspansjon. Blant presidentens prioriteringer er å bidra som motvekt mot Beijings mål om å omskape den globale orden i Kinas interesser, der Belt and Road-initiativet i betydelig grad også omfatter det afrikanske kontinentet.

I hovedstaden Djibouti har Kina bygget containerhavnen Doraleh, de har anlagt jernbanelinjen til Addis Abeba i Etiopia, og kinesiske statsselskaper bygger og vil drive mye av det som blir den største frihandelssonen i Afrika.

Det skal nå være rundt en million kinesere og 10.000 kinesiske selskaper på kontinentet, ti år etter at Kina passerte USA som Afrikas største handelspartner. Mens Kinas president Xi Jinping stadig besøker kontinentet og mottar afrikanske statsledere, har USAs president Donald Trump ennå ikke har satt sin fot i noe afrikansk land.

LES MER: Tyrkisk reiselyst til Afrika

Forsvarsavtale med Etiopia

Men Macron vil altså ta kampen opp med Kina, og for den saks skyld også med land som Tyrkia, Russland og India som satser sterkt i Afrika.

I Etiopia besøkte Macron de unike og religionskulturelt viktige klippekirkene i Lalibela, som er hogget ut av fjellet, der Frankrike bidrar med restaureringen.

Politisk viktigere er investeringsavtaler og inngåelsen av en felles forsvarsavtale med Etiopia, for å styrke Frankrikes militære tilstedeværelse i regionen. Det er et engasjement som sammen med andre europeiske land også strekker seg inn i Mali og Sahel for øvrig, i den på gående kampen mot jihadisme der.

Flere fattige i Afrika

Men hvorfor dette nye kappløpet om Afrika, som for mange primært gir assosiasjoner til konflikt, nød og håpløshet? For mens antallet fattige synker raskt på alle andre kontinenter, øker det i Afrika:

Verdensbanken anslår at antallet ekstremt fattige i verden – de som må klare seg for rundt 16 kroner dagen – har sunket fra 1,9 milliarder i 1990 til rundt 734 millioner. Godt over halvparten av disse aller fattigste, rundt 413 millioner, befinner seg i Afrika.

Det er likevel et kontinent med enorme råvareressurser og et voksende kundemarked. Sterk folkevekst betyr dessuten billig afrikansk arbeidskraft som på sikt kan konkurrere mot et raskt økende kinesisk lønnsnivå.

LES MER: Kinas Afrika-felttog

Trenger bedre samkjøring

Store deler av Afrika var tidligere underlagt europeiske koloniherrer, mens kontinentet etter avkoloniseringen ble en ny slagmark der de ideologiske hovedmotstanderne USA og Sovjetunionen plukket ut sine foretrukne despoter.

Nå står afrikanske land i en helt annen posisjon til å kunne stille krav og spille interesserte beilere opp mot hverandre. Og bedre samkjøring er helt nødvendig hvis de 54 landene skal håndtere store og til dels aggressive aktører som Kina, India, Russland og EU.

Korrupsjonskultur

Større forhandlingsstyrke kommer imidlertid ikke av seg selv. Faren er at en utbredt korrupsjonskultur og fortsatt lang vei til fullt demokrati i mange land, gjør det mer fristende for mange afrikanske ledere å samarbeide med autoritære regimer som Kina, Russland og Tyrkia, enn med mer åpne og liberale ledere som Emmanuel Macron.

Frankrikes president har uansett sett potensialet i noen av verdens raskest voksende økonomier. Forhåpentligvis kan han bidra til å dreie kappløpet om Afrika i en litt gunstigere retning for kontinentets egne innbyggere.