Først: En aldri så liten norsk suksesshistorie. Til tross for at Norge er et lite land har vi en avisflora mange større land vil misunne oss. Norge har en avis for de fleste og det meste, og en journalist på annethvert nes. Dette er med på å gjøre Norge til et svært demokratisk land med lite korrupsjon, og en høy grad av tillit.

LES MER: Mediestøttemeldingen vil støtte NRK og lokalavisene

Klok politikk

Først og fremst er det et svært avislesende norsk folk som skal ha æren for dette. Men også norske mediepolitikere har bidratt med klok og langsiktig politikk, og fornuftig bruk av begrensede midler. Det er ikke bare en skarve redaktør som er så fornøyd. Nylig fikk Norge nok en gang førsteplassen i Journalister uten grenser sin årlige pressefrihetsindeks. Kåringen vektlegger Norges rike utvalg av aviser med forskjellig perspektiv, og slår fast at Norge fører en medie­politikk som gir pressen full uavhengighet. Så hva er problemet? Vel, noe må det være, for nå foreslår kulturminister Skei Grande store endringer i medie­politikken.

Giganter går fri

At Skei Grande ønsker å flytte pressestøtte fra de minste riksavisene, som den avisa du leser akkurat nå, og gi mer til en gruppe lokal­aviser skal vi ligge, selv om det truer det norske mediemangfoldet på riksplan. Det er også problematisk at det i Skei Grandes stortingsmelding om den nye mediestøttepolitikken ikke er noen konkrete planer om å hjelpe pressen å stå imot angrepene fra internasjonale giganter som Facebook og Google.

Skei Grande tar fra de svake for å gi til de svakeste, og lar
internasjonale giganter gå fri. Men det som er mest problematisk med regjeringens planer er ikke hvor mye penger de vil bruke på mediene. Det handler om hvem som skal fordele disse pengene.

LES MER: Avisvekst krever knallhard jobbing

Komplisert system

Først litt bakgrunn, for dette er litt komplisert. Men som vi alle vet gjemmer en viss figur seg alltid i detaljene. I dag går nesten all statlig norsk mediestøtte til en enkeltinstitusjon, NRK. Deretter nyter alle aviser godt av nullmoms, som gir mye penger i kassa for aviser som VG og Dagbladet, og er et godt tiltak som styrker kvalitetsjournalistikken. Så får TV 2 litt penger så du kan se hva som skjer, og så går det litt over 300 millioner i produksjonsstøtte til en rekke aviser.

I motsetning til hva enkelte tror deles ikke pressestøtten ut etter politiske kriterier. Da ville
neppe aviser som forbindes med mindre partier som Rødt og KrF fått den mengden støtte de får i dag. Støtten utdeles etter et komplisert, men objektivt system der opplagstall, markedsposisjon og andre klart definerte kriterier avgjør. Det er likt for alle. Høyrevridde Minervanett måles etter de samme parametere som venstrevridde Klassekampen.

Råd støttestyrer

Det vil alltid oppstå utfordringer når staten skal bevilge penger til en presse som skal være uavhengig. Men nå er det nå slik at norsk presse år etter år kåres til den frieste i verden. Man må applaudere Skei Grandes ambisjonsnivå når hun ønsker å gjøre en så slik ordning bedre, men forslaget skaper langt større problemer enn det løser.

For å skape en armlengdes avstand til politikken vil Grande flytte styringen av pressestøtten til et råd, Mediestøtterådet, der det skal sitte 5-7 personer. De skal fordele mellom pottene i ordningen, utforme reglene, og foreslå nye ordninger. Dermed vil noen få privatpersoner plutselig bli blant de mektigste i norsk presse.

De svarer ikke til folket, og de svarer heller ikke til leserne, men de får nøkkelen til pengesekken, og fritt leide til å skrive om regelboka. De edsvorne sju får i realiteten makten til å la enkeltaviser leve eller dø, uten plagsom innblanding.

LES MER: Trine Skei Grande vil invitere til forlik om medier

Mye makt samlet

Dette samler mye makt på et sted, men lite ansvar. Og politikken forsvinner ikke selv om man gjemmer den inn i et råd. Alle som er kompetente til å sitte i et slikt råd vil være personer som er synlige i samfunnsdebatten. Det åpner for usikkerhet rundt både rådsmedlemmenes og pressens uavhengighet.

Er rådet smaksdommere eller
politiske overdommere? Tør pressen skrive kritisk om dem? Finnes det skjulte bindinger og preferanser? Selvsagt ikke, vil alle rådsmedlemmer og redaktører si. Men hvem vet? Det som var ment å gi en armlengdes avstand har blitt til et potensielt kraftig grep om pressens nakke.

Truer tilliten

En redaktør bør være forsiktig med å bruke spalte­plass til å be om mer penger. Men det er viktig så si i fra om forslag som kan true tilliten til at vi har en uavhengig presse.