Erling Rimehaug kommenterer: Forvrengt kristendom hos Manshaus

Selv om Manshaus angrep en moské, er det jødene som er hans hovedfiende. Da han skulle forklare hvorfor han handlet som han gjorde, begynte han på et langt foredrag om holocaustfornektelse. «Jødene, kulturmarxistene og muslimene» kommer til å utrydde den hvite rase, mener han. Men jødene står i hans verdensbilde bak både kulturmarxismen og innvandring av muslimer. Med Hitler som forbilde er han først og fremst en nazist og rasist.

Når han i fengselet setter seg til å skrive et utkast til et manifest, innledes det med en tegning av et kors med et hakekors i sentrum. Under står bønnen «Fader Vår» og korsfarernes kamprop «Deus Vult» (Gud vil det).

Breivik

For meg som dekket rettssaken mot Anders Behring Breivik, er det mye gjenkjennelig å følge saken mot Manshaus. Blandingen av nazisme, korsfarerideologi og norrøn mytologi har de felles. Den store forskjellen er at Manshaus var langt dårligere til å planlegge og derfor også gjorde langt mindre skade. At han drepte så få er det eneste han skammer seg over.

Manshaus hadde mer direkte kontakt med kristne miljøer enn Breivik. Han drev med bibelstudier og gikk på møter i en kristen menighet. Breivik kalte seg selv kristen og er derfor blitt kalt en kristen terrorist - noe mange reagerer kraftig negativt på. Også for Manshaus blir det et spørsmål om forholdet mellom kristendommen og hans ideologi.

Elske sin neste

«Å elske sin neste», svarer Manshaus når han blir spurt om hva essensen er i hans ideologi. Hvordan rimer det med at han dreper sin søster og forsøker å drepe flest mulig muslimer? Jo, de er ikke hans neste. Min neste er mine landsmenn, forklarer Manshaus. Og hans landsmenn er utelukkende de hvite. Svarte, gule og brune må renses bort fra Europa (og jødene regnes heller ikke som hvite), De er undermennesker som ikke selv er i stand til føle medfølelse, forklarer han.

At han selv ikke viser noen medfølelse verken med de direkte eller indirekte ofrene for hans handlinger, illustrerer det absurde i hans tankeverden.

Samaritanen

Da Jesus skulle forklare hvem som er min neste, gjorde han det med lignelsen der samaritanen, altså den som ikke hørte til hans landsmenn, var idealet. Manshaus har satt Jesu lære på hodet og gjort den til akkurat det motsatte.

Dessverre finnes det jo opp gjennom historien mange eksempler på at kristendommen har blitt brukt som begrunnelse for vold og overgrep mot andre. Det er snarere denne tradisjonen Manshaus knytter an til.

Kristendommen framstår heller ikke som noe sentralt element i begrunnelsen for handlingene hans. Vendepunktet i hans liv kom da han fant kanaler på internett der han fikk se nye sammenhenger og som ga ham en helhetsforklaring på det han opplever som et samfunn i oppløsning.

Et produkt av nternett

Manshaus er et produkt av internett. Det er der han har funnet sine forbilder og sitt livssyn. Han tok til seg teoriene om at den hvite rase er truet av utslettelse og bare kan reddes gjennom å framprovosere en rasekrig. Og den må utkjempes nå mens de hvite fortsatt er i flertall i Europa.

Motstanden han møtte for disse nye meningene hos familie og venner styrket bare oppfatningene. Handlingsplaner mot hatytringer viser for ham at ytringsfriheten er under angrep, og at de som har forstått blir forsøkt satt ut av spill. Dette illustrerer det dilemma vi står overfor når det gjelder hatideologien på nettet.

Søsteren

Han forklarer seg villig om kjærester, rusbruk og spilling. Det han absolutt ikke vil si noe om, er forholdet til søsteren han drepte. Men når han skal begrunne hvorfor andre raser er undermennesker, nevner han sin erfaring fra oppveksten med mennesker av annen rase som er flinke til å late som de har empati, men ikke har det. Det er fristende å spørre om det er opplevelsen av å ha fått en stesøster som gjorde at rasismen fikk slik forklaringskraft hos ham.

Han sier at han ikke har andre forbilder enn de han finner på nettet. Det er bare der han finner likesinnede. Det er neppe mange som vil identifisere seg med ham, og på sett og vis framstår han som litt latterlig. Men han representerer et farlig tankegods, som det er all grunn til å ta alvorlig.

Les flere kommentarer her:

• Veslemøy Østrem: Jeg må innrømme at jeg tok feil da krisen traff oss

• Berit Aalborg: Vår brutale politikk

• Une Bratberg: Det er i krisetid vi ser hvem vi egentlig har til å lede oss