Da den grå ullgenseren hun hadde kjøpt på impuls, begynte å nuppe etter første vask, ble NRK-reporteren mistenksom. Kanskje alle hårene som drysser av genseren, er små plastbiter?
Hun har tatt med genseren til en forbruksforsker for å få svar på hva hun skal gjøre med den. For da hun sjekka vaskelappen, viser det seg at genseren slettes ikke er laga av ull, men av 70 prosent polyamid. Altså plast.
Forbruksforskeren kaller genseren «latterlig».
– Den skulle ikke vært laget, og den skulle ikke vært kjøpt. Og nupper eller ikke: Den sprer uansett mikroplast hver gang du bruker den.
Miljø-noia
Jeg vet at jeg er med på å koke kloden, selv om jeg sykler til jobben, bruker handlenett, bivoksark og flerbrukskopp, og prøver å kutte ned på kjøttforbruket.
Jeg hadde egentlig nok med å forholde meg til flyskammen fra forrige USA-tur, og den dårlige samvittigheten hver gang jeg bestiller takeaway og den ikke bare kommer i altfor mye plastemballasje – som jeg for ordens skyld alltid kildesorterer – men det i tillegg er så mye mat at halvparten går i søpla.
Men nå har jeg i tillegg begynt å få skikkelig noia for mikroplast.
Glem plastbestikk, sugerør og q-tips – det er mikroplasten som er det største miljøproblemet, sier eksperter. Mikroplast er små plastpartikler som blant annet kommer fra bildekk, kunstgressbaner, maling, kosmetikk, tannkrem og tekstiler Da svenske forskere gjorde målinger ved et renseanlegg i Osloområdet i 2014, ble 35 millioner plastbiter skylt ut i Oslofjorden hver eneste time.
Hver av oss bidrar i snitt med rundt to kilo mikroplast i året. En tredel av mikroplastfibrene som havner i havet, kommer fra klær. Det er som vi alle skulle skylt ned en hel kåpe i do hvert år.
LES OGSÅ: Det er lettere å begynne med bærenett enn å slutte å fly.
Flass
Hvor mange av klærne mine inneholder syntetiske stoffer? 60 prosent, hvis jeg ligger på gjennomsnittet. Gensere, bukser, sokker og truser – fulle av akryl, polyester, nylon og elastan – eller plast, plast, plast og plast, som det heller burde stått på vaskelappen.
Nå er jeg redd for å bevege meg, i frykt for å flasse mer mikroplast. Når jeg går, legger jeg antakelig fra meg et usynlig plastspor, som sikkert kan brukes av miljøagenter ute etter å spore opp de største synderne blant oss.
Jeg ser for meg Hvaldimir, den hvite hvalen på kaia i Hammerfest som når som helst kan synke livløs ned under vannflata fordi plastfibre fra mine luftige sommerkjoler og billige sokker har blitt skylt ut med vaskevannet og blitt sugd rett inn i det smilende hvalgapet. Han var jo så fin, men det var til gjengjeld den nye kjolen min også, og nå er det Hvaldimir som får svi for det og ikke jeg.
LES OGSÅ: – Plastkampen slåst ikkje med klimakampen
Bombe
Ikke kan jeg kvitte meg med alt jeg eier og gi det til de fattige, heller, for da risikerer vi at de syntetiske klærne blir liggende et annet sted i verden og spre mikroplast der i stedet.
Tekstil-eksperten NRK har intervjua sier hun ville kasta plastullgenseren i søpla. Plast er farlig avfall. Hvis du kaster den, vil den bli forsvarlig destruert.
Klesskapet mitt er med andre ord ei bombe. Det må destrueres før det forårsaker økologisk kollaps helt på egenhånd.
LES OGSÅ: Fattige er lei av å ta imot de rikes søppelfjell
Bomull og sauer
Men jeg kan ikke destruere alle klærne mine uten at de erstattes med noe nytt og mer miljøvennlig, for selv om miljøet vil sette pris på at jeg går naken, er ikke omgivelsene mine like entusiastiske.
Kjøp brukt, sier den ene eksperten. Brukte klær røyter enda mer mikroplast enn de nye, sier den andre.
Naturmaterialer er veien å gå, men å produsere en kilo bomull krever 10 000 liter vann. 40 000 bønder, familiemedlemmer og naboer dør hvert år av sprøytemidlene som brukes i bomullproduksjon.
Og hvem vet hvordan sauene egentlig har hatt det.
Pose
En mulig løsning er å kjøpe en vaskepose som samler opp mikroplasten som løsner hver gang du vasker de syntetiske klærne. I vaskeposeprodusentens pedagogiske video kan du se hvor glade alle fiskene blir for å slippe å få i seg din mikroplast, og ikke minst hvordan du etter hver vask står igjen med en liten klump med mikroplast nederst i posen. Men hva gjør du med den?
Det tryggeste er kanskje å svelge plasten sjøl. Det er vel bare rett og rimelig at fisken skal slippe å lide for mitt manglende miljøansvar.