En behagelig forstyrrelse

For noen år siden ble ­museene og bibliotekene betraktet som noe av det mest støvete folk kunne tenke seg. Tallene var stygge, det sank og de som heller ville ha billigere bensinpriser i stedet for «kultur», hadde det bra.

Nå har det snudd, i hvert fall i Danmark – Altingets kulturpolitiske nettværk har i løpet av et år – fra januar 2018 til januar 2019 – spurt landets borgere mellom 18 og 75 år om hvilke kulturtilbud som er de viktigste og hva bør Staten så visst støtte opp om? 2.000 har svart.

Det skal støttes

Støtten er ­poenget i undersøkelsen, men av ønsket om «gaver» fra det offentlige kan en også lese den enkeltes interesse for det som skal støttes, naturlig nok, man er seg selv nærmest. Det er her bibliotekene (80 prosent) og museene (79 prosent) svinger seg i kulturtoppen med god margin. Deretter kommer musikkskoler/kunstskoler (63 prosent) og i tur og orden teater, dans/ballett, klassiske konserter, opera på rundt 50 prosent. Nederst «troner» litteratur/litteraturarrangementer, kulturfestivaler, populærkonserter/spillesteder, film/kino og til slutt gallerier og kunsthaller.

Voldsom kraft

Hva er det med biblioteket? Den ­markante, betydelige litteraturforskeren ­Northrop Frye tenner pipa og sier at «biblioteket besitter faktisk tungetalens nådegave og tele­patiens voldsomme kraft». Det kan være noe der, enn så euforisk det høres ut. I hans verden «snakker» bøkene, han har dem rundt seg, de stiller ingen krav, de er på tilbudssiden, de tilbyr innsikt. Om det skulle passe. Og det er tydeligvis det de gjør – i Danmark.

Trekkes til

Nå skal det i ­ærlighetens fornuftige navn sies at bibliotek er ikke bare bibliotek lenger, du kan leie gåstol der og du kan lære å takle data og mye mer. Altså, en utvanning av den institusjonen Frye lovpriser – for ham er biblioteket en dannelsesinstitusjon, punktum. Men kan det være at bibliotekene – ­etter å ha ligget på sotteseng – er blant dem som har klart å snu seg i tide, over på den andre siden, og så sier de at hvis vi har et bredere tilbud (forferdelig ord, men la gå!) slik at folk trekkes til lokalene, kan det også hende at de finner bøkene, på lesebrett ­eller med skinn på ryggen, hvilken form spiller ingen rolle, noe sitter i veggene.

Rydde opp

Tiden er ikke her for nostalgi, det er poenget – de s­tore museumsinstitusjonene – ­sikkert og visst ikke alle ennå, men ­mange – bruker pengene de får til å blåse støv av tingene, få bort spindelvev, og ­arkitekter og designere engasjeres for å rydde opp i presentasjonen, det er viktig. Det er aldri godt å vite hvor dypt det stikker, men det danske sosial­demokratiets kulturord­fører, ­Mogens Jensen, sier i en kommentar til Kristeligt Dagblad: «Jeg oppfatter ­biblioteker og museer som utrolig viktige dannelses­institusjoner for ­danskene. Det er like før jeg vil si at de nærmest spiller en rolle på lik fot med våre utdannelsesinstitusjoner».

Finnes ikke i ordbok

Nå skal det sies, det finnes ­motstemmer. Noen sier med nedprioritert ­stemme at hvis trykket på formidling av kommunalt utstyr og opplæring i data blir hardt nok, skal det holde hardt for ­bibliotekarer å ta seg av bibliotekets kjerne­område (fremdeles), litteratur­lesingen, som samfunnet og ­skolene hvisker om. Da er det sloknet som kulturinstitusjon. Hvis kritikerne får rett, og det kan også godt hende, ­våkner vi en dag og oppdager at ordet«dannelsesinstitusjon» ikke finnes i ordboka, verken på nett eller i hylla.

Labyrintlogikk

Den praktiske, kommunegrå hverdagen er én ting, kjærligheten til ­biblioteket en annen, mange synger og har sunget bibliotekets og ordets pris. Det finnes en fasinasjon for ­bibliotekenes labyrintlogikk, som tilsier at det er fornuft der. Vi kan nyte følelsen av å gå oss vill. Så er selve rommet – lite eller stort – en opplevelse, det blir en slags behagelig forstyrrelse, et forvirrende mangfold som likevel skyldes en slags orden. Det er vel denne orden så mange fortviles av når de ikke finne den på nett, fordi nettet er som vannet, det er formløst og for stort til å fatte for dødelige.

En fullført verden

Så sier ­poeten Stéphane Mallarmé: «­Verden ble skapt for å fullføres i en vakker bok».