Elefanten i rommet

Vi har sett det en del ganger nå: Utbryteren som konfronterer sektlederen med de vonde erfaringene, og alle eksemplene på dårlig teologi. Sektlederen som forsvarer seg med fraser som åpenbart ikke er beregnet på andre enn sine egne tilhengere.

Etterpå sitter vi med en følelse av ett eller annet som er vanskelig å sette ord på. Vi er da oppe­gående og saklige mennesker som tar ballen, ikke mannen. Problemet er bare at det er mannen som er problemet. (Og det er nesten alltid en mann.)

– Han er faktisk sprø! sa en jente i 20-årene til meg. Hun hadde hatt nærkontakt med sektlederen.

Jeg forsto hva hun mente. Personen hun siktet til gir inntrykk av å ha en personlighetsforstyrrelse. Det er noen sosiale koder og grenser han ikke har helt ­taket på. Det er noe med blikket,­ ­latteren og ordbruken.

LES OGSÅ: Her opplever de endelig å bli tatt på alvor

Kombinert med narsissisme

Noen ganger er det overtydelig. Andre ganger må du komme nærmere inn på dem for å se det. Som da jeg fikk besøk av en omstridt pastor på kontoret. ­Etter noen innledende fraser gjennomførte han en ti minutter lang refsende monolog med blikket festet et sted i løse luften. Deretter­ takket han for seg og dro. Da jeg hørte at andre hadde opplevd lignende ting med samme mann, skjønte jeg det: Dette handlet om mer enn usunn teologi.

Eller da jeg var sammen med en annen omstridt kristenleder og merket hvordan han løy litt da han ble utfordret. Små løgner han ikke hadde trengt å komme med, men som tydeligvis var blitt en del av væremåten hans. Tegn på at dømmekraften ikke var helt på høyden.

Vi har alle brister og dårlige sider. Det kan være en hårfin grense­ mellom normale variasjoner og en personlighetsforstyrrelse. Selv ikke en psykiater kan sette en diagnose basert på noen kjappe samtaler. Og de færreste med personlighetsforstyrrelse ønsker å la seg utrede.

Men når slike avvik kombineres med en narsissisme som også er godt over gjennomsnittet begynner vi å få en person som kan gjøre skade. I borettslag og frivillige organisasjoner kan han ødelegge mye. Hvis han i tillegg er religiøs, og oppdager hvor mye makt det kan gi å ha «Gud» og «Ånden» på sin side, nærmer blandingen seg det katastrofale. Da kan han skade mange.

Hvorfor slipper han i det hele tatt til? Hvorfor blir han ikke uskadeliggjort før han rekker å ødelegge mennesker?

LES OGSÅ: Advarer mot kristne parallellsamfunn

Unnfallenhet

En av de viktigste årsakene har jeg alt antydet: Det er vanskelig å ta mannen i stedet for ballen. Folk vil nødig bli beskyldt for baksnakking. Enda færre ønsker en personkonflikt.

Dessuten har mannen kanskje utviklet trekkene gradvis. Når skal man sette foten ned? For ikke å si: Hvilke virkemidler har man? Mange av de verste eksemplene på grenseoverskridende atferd og forkynnelse ser vi hos ledere som verken er underlagt tilsyn eller kontroll av andre.

Den viktigste og alvorligste­ ­årsaken forklares best med en ­liten historie: For ti år siden snakket jeg med en toneangiv­ende pinsepastor. Vi kom inn på en av ­landets mest kontroversielle karismatiske ledere, en av dem som fikk røde lamper til å blinke de fleste steder utenfor Pinsebevegelsen. Pastoren så på meg og sa sakte: Gud velsigner arbeidet hans. Hvem er jeg til å kritisere en som Gud velsigner?

Resonnementet er selvsagt i strid med både sunn fornuft og god teologi. Dersom mange følgere er et bevis på at Gud godkjenner virksomheten, da godkjenner Gud mye forskjellig.

LES OGSÅ: Egil Svartdahl talte de brente barnas sak

Noen år senere sto forresten den kontroversielle lederen alene.­ Så mye for den «velsignelsen».

Men pastoren var ikke alene om ansvarsfraskrivelsen. Frasen «hvem er jeg til å kritisere...» har vært helt vanlig i karismatiske menigheter, der lederes maktbase i stor grad utgjøres av deres personlighet. Resultatet har vi sett i vår: Oppvaskene har stått i kø. 2016 er blitt et annus horriblis for Pinsebevegelsen.

Når behovet er å identifisere den skadelige lederen, er det ikke tilstrekkelig med møter der «brente barn» får snakke ut. Særlig ikke når hele forsamlingen er svidd i kantene og pastoren sitter med grillklypen i hånden.

LES OGSÅ: «Demp hysteriet om at barn skal være perfekte»

Kursforslag

Tilsynsordninger og godkjenningsordninger for pastorer og forkynnere kan holde de farligste unna.

Kanskje er det minst like viktig å styrke folks dømmekraft. Derfor vil jeg foreslå at karismatiske menigheter arrangerer kurset: Den grenseløse lederen. Hvordan identifisere ham – og unngå ham. Selvsagt med ekstern, og faglig kompetent kursholder.

Dersom pastoren din er veldig negativ til et slikt kurs, kan du jo notere deg det.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.